Olympiatoppen -- Sammen om de store prestasjonene

Prestasjonstilstanden

Olympiatoppen er en syntese av trekkene i en vedvarende tilstand som karakteriserer en toppidrettsutøvers tilværelse - prestasjonstilstanden.

Denne tilstanden beskriver det som er kjernen i Olympiatoppens VISJON:

Som toppidrettsutøver befinner jeg meg i en vedvarende prestasjonstilstand. Det dreier seg om å få mest mulig ut av mitt "talent" og å utnytte og utvikle mine forutsetninger til det maksimale. Jeg har et permanent fokus på å videreutvikle mine prestasjoner.

Mitt arbeid preges av kontinuitet. Jeg er konstant "koplet på". Intensiteten i arbeidet varierer, men jobben som skal gjøres har alltid som mål å komme videre. Jeg er alltid ute etter mulige endringer for å få enda mer ut av treningen og forberedelsene mine. Jeg må være kreativ eller få andre til å være kreative for meg. Kreativiteten må kobles med kvalitet - og kvaliteten kjenner ingen grenser.

For å nå det absolutte toppnivå vet jeg at jeg må reflektere, planlegge og trene fokusert over tid. Gjennom refleksjon gjør jeg opplevelser om til erfaringer som jeg bruker videre i min utvikling.

Jeg må bygge opp kroppen, disiplinere følelsene og innarbeide en måte å tenke på som tilfredsstiller de kravene som min idrett stiller til meg for å bli best.

Jeg jobber for å kontrollere stadige flere faktorer som påvirker prestasjonen min. Når jeg er blitt "vant til" å ha kontroll på slike faktorer, prøver jeg å bringe nye faktorer under kontroll. Hvor mye jeg er i stand til å kontrollere, avhenger av hvor langt jeg er kommet i utviklingen. Hver gang jeg når nye nivåer, søker jeg etter elementer som kan hjelpe meg enda videre. Dette gir meg energi og muligheter til å søke nye, enda høyere nivåer. Mye av dette bestemmes av treningstilstanden og utgjør treningstilstanden.

Ved å arbeide fokusert over tid blir jeg herre over mer og mer energi som utrykkes i prestasjonene mine. Gjennom dette opplever jeg at jeg selv blir årsaken til mine prestasjoner. Slik er jeg med på å begrense tilfeldighetenes spill innenfor de rammene som er mulig å kontrollere..

Når jeg betrakter verdens beste utøvere på sitt aller beste, synes det ofte tilfeldig at det er akkurat "sin idrett" de er blitt gode i. De preges av noe udefinerbart som overskrider den spesielle idretten de driver med. Denne idretten framstår kun som en artistisk arena som de har valgt å utrykke seg på.

Jeg vet at ingen blir gode alene. Og for at jeg skal bli bedre, må jeg hjelpe andre til å bli bedre. Jeg stiller krav til utøverne og personene rundt meg, og de stiller krav til meg. Samtidig prøver jeg å gi noe til dem som skal hjelpe dem framover slik at de også utvikler seg: "Hva gjør jeg for å utvikle dem som kan hjelpe meg, slik at jeg får de beste betingelsene for å utvikle meg?"

Jeg vet altså at det går an å påvirke andre til å utvikle seg og gjennom dette bli løftet selv. Jeg vet også at det går an å bli god ved å holde andre nede. Men da blir du ikke best.

Kanskje vil noen si at dette er en form for egoisme. La oss kalle det en "utvidet egoisme". I en slik kultur av utvidet egoisme vil fremgangen bli fordelt etter hva hver enkelt er i stand til å utnytte og tilegne seg i en kontinuerlig bekreftende tilstand, ikke i forhold til hva vi klarer å holde for oss selv. Utvidet egoisme utgjør over tid en kultur og et trekk ved personligheten hos meg og de andre som virker i denne kulturen - tenkningen og adferden preger kulturen som igjen påvirker min adferd.

Jeg er samtidig lojal mot menneskene rundt meg - jeg gjennomfører det vi er blitt enige om, etter de spillereglene som gjelder, skriftlige eller underforståtte.

Jeg ser at i lagspill vil denne tenkingen og holdningen kunne realisere seg i øyeblikk av samspill og flyt som utgjør en utvidelse av den enkelte spillers prestasjonsnivå -og som utgjør et lags optimale prestasjonstilstand.

Selv om jeg kanskje kunne lykkes i å nå mitt potensial med mine egne arbeidsmåter, prøver jeg å finne kompetanse utenfor meg selv og innarbeide dette hos meg. Det kan dreier seg om nye fagfelt som gir meg ny kunnskap, erfaringer fra andre prestasjonskulturer som kan overføres til min kultur, eller det kan være at jeg selv eller andre i mitt miljø driver videreutvikling og "forskning" på eget initiativ. Oftest gjelder det å søke nye løsninger på kjente problemstillinger.

For å ha energi til dette, må jeg ha balanse i tilværelsen i forhold til andre arenaer i livet - utdanning, jobb og sosialt liv. Jeg passer også på at alvoret ikke må ta overhånd. Jeg driver med dette fordi det er det morsomste og mest krevende jeg vet - fordi jeg ikke kunne tenke meg å drive med andre ting akkurat nå
Det gir meg også en mulighet til å realisere og oppleve en leken og kreativ utforsking av bevegelser som søker å utvide min prestasjonsramme.

Jeg lever i en kultur som er som en maurtue. Det myldrer av ideer og kreativitet i et målrettet, kontinuerlig arbeid som involverer flere personer og mange roller. Alle er preget av de samme trekkene i forhold til å nå høye mål der begrensningene kun betraktes som et som et utgangspunkt for å nå nye mål.

Det gir meg en utålmodig trygghet.

"Jeg - en toppidrettsutøver"