Olympiatoppen -- Sammen om de store prestasjonene

19 spørsmål i starten av 2019 - toppidrettssjefen svarer

I dette intervjuet snakker toppidrettssjef Tore Øvrebø om PyeongChang, Olympiatoppens rolle og kjerneoppgaver, toppidrettens utfordringer og sine to store drømmer – sommerløftet og nytt nasjonalt toppidrettssenter.

For å nå omverdenen med budskap som er viktige for Olympiatoppen, som for eksempel hva som er våre kjerneoppgaver, hvordan vi jobber med verdier, hvilke strategier vi har og hvilke utfordringer vi ser, har vi valgt et egetprodusert intervju med toppidrettsjef Tore Øvrebø, hvor formen er spørsmål/svar.

Det er ett år siden OL og Paralympics i PyeongChang, hvor Norge vant OL og satte tidenes medaljerekord, er det mulig å opprettholde dette nivået, og til og med fortsette fremgangen for norsk vintersport?

-          PyeongChang var et uvirkelig eventyr, hvor landslagene presterte over forventning, og Norge satte flere rekorder, både hva angår antall medaljer, olympiske poeng, medaljer relatert til folketall osv. Personlig tror jeg vi som toppidrettsnasjon nådde en all time high i PyeongChang. Det skyldes både at Russland vil komme tilbake som en av de ledende vinteridrettsnasjonene, og at flere nasjoner kommer til å satse økonomisk enda mer i fremtiden. Bare fra Lillehammer til PyeongChang er antallet nasjoner som vinner gull i vinter-OL økt med 57%, det er nesten tilsvarende økningen i antall medaljer, som har vært på 68%. Men til tross for dette vil det også i fremtiden være et naturlig mål at Norge skal være blant de tre beste nasjonene i vinter-OL.

Kronikk: Tidenes norske vinter-OL, hva nå?

Idrettsgallaen blir gjerne et symbol på alt som gikk bra i året som gikk, og ble i januar en hyllest til vinnerne i norsk toppidrett. På en slik kveld er det lett å glemme nedturene. Hva gikk ikke som forventet i 2018?

-          Når 40% av de norske deltakerne i vinter-OL kommer hjem med OL-medalje, vi oppnår målsettingen i Paralympics, og vi også lykkes i viktige sommeridretter som friidrett, triatlon, svømming, beachvolleyball, kvinnefotball og roing, skjønner alle at det blir en flott hyllest av prestasjoner på høyt nivå under idrettsgallaen. Så må vi ikke glemme at det også var utøvere og landslag som reiste skuffet hjem fra PyeongChang, som for eksempel kombinertløpere og snowboardere. Utover det, så hadde vi en drøm om at håndballjentene skulle gjøre det bra i EM, og kanskje sikre OL-billett allerede sist desember, og at vi hadde klart å løfte enda flere sommeridretter med tanke på Tokyo 2020.

Det ble betydelig internasjonal oppmerksomhet om norsk toppidrett under og etter OL. Hva har vært viktig for deg å formidle til verden om norsk toppidretts vintersuksess?

-          Det var en helt spesiell opplevelse å være toppidrettssjef og Chef de Mission i PyeongChang og i tiden etter. Vi ble nedringt av store internasjonale medier fra alle verdensdeler, som alle ville høre hva som ligger bak den norske vintersuksessen og toppidrettsmodellen. Også etter at vi kom hjem har henvendelsene fortsatt å komme, og vi har hatt en rekke medier og internasjonale delegasjoner på besøk på Olympiatoppen, senest 32 deltakere fra 14 nasjoner i Internasjonal Post Olympic Workshop. De blir fascinerte av Olympiatoppen som møteplass, at det er enkle forhold, og at de beskjedne fasilitetene er tilpasset utøvernes behov. Det vi har vært opptatt av å formidle internasjonalt, er betydningen av en allsidig og lekbetont barneidrett, klubber og frivillighet, gode landslagsmiljøer og at vi er små, i betydningen at vi kan jobbe på tvers av idrettene, bygge tillitsfulle relasjoner og utnytte kompetansen som er tilgjengelig.

Stor internasjonal oppmerksomhet om norske OL-prestasjoner i PyeongChang.

Olympiatoppen er knyttet til flere internasjonale grupperinger av toppidrettsnasjoner, blant andre Club of 6 og nevnte International Post Olympic Workshop Group. Er det strategisk lurt å være åpen om alt vi gjør i norsk toppidrett?

-          Det er i Olympiatoppens ånd og filosofi å være åpne. Vi møter konkurrentene våre i samme rom, de og vi forteller hvordan vi forbereder oss, hvordan vi organiserer oss, hvilke feil vi gjør, og hvilke suksesskriterier som var avgjørende. Ved selv å være åpne, får vi andres erfaringer og kunnskap tilbake. Noen små hemmeligheter har naturligvis alle, vi forteller jo ikke om smørernes glid-produkter i PyeongChang. Åpenhet om hvordan vi jobber er én ting, men ingen kan kopiere menneskene våre. Det er folkene og holdningene, verdiene og kompetansen deres som er gullet vårt.

14 nasjoner samlet på Olympiatoppen for å dele kunnskap og erfaringer etter OL.

Rent personlig, som toppidrettssjef, hvilken opplevelse var morsomst/mest gledelig for deg i 2018, og hva var mest skuffende?

-          Dette er det vanskelig å svare på, for som toppidrettssjef verdsetter jeg jo alle gode prestasjoner, og personlig har jeg mest fokus på utviklingsprosessene og arbeidet med relasjonene i forkant av mesterskap. Det er umulig å velge, men som tidligere ro-trener var det stor stas med VM-gull til både Birgit Skarstein og Kjetil Borch, mens det på vintersiden blir det ypperste av det ypperste når Håvard Lorentzen tar OL-gull på 500 m, Aksel Lund Svindal vinner vårt aller første utfor-gull og Johannes Høsflot Klæbo reiser hjem med tre gull. I tillegg er det flotte utøvere som, kanskje noe overraskende, vinner sitt første OL-gull. Det har virkelig vært mye å glede seg over. Det mest skuffende var jo at norsk idrett igjen måtte ta farvel med unge utøvere som gikk bort så alt for tidlig.

 Kronikk: Avsløringen som forundrer idrettsverdenen.

All toppidrett i Norge springer ut fra landslagsmodellen og arbeidet som gjøres i landslagene. Hvilken ære har Olympiatoppen for oppturene, og hvilket ansvar har dere for nedturene?

-          For Olympiatoppen, som en del av Norges Idrettsforbund, er det riktig og naturlig at det er særforbundene og landslagene som er ansvarlige for sin egen toppidrett. Det er det daglige trenings- og utviklingsarbeidet i landslagene som er grunnlaget for prestasjonene, så æren ligger alltid der. Det vi er opptatt av, er at vi sammen med landslagene jobber for å styrke den daglige treningskvaliteten, relasjonene i lagene og kvaliteten på konkurranseforberedelsene og -gjennomføringen. Når dette samspillet fungerer, ser vi at vi sammen klarer å ta noen nye steg. For Olympiatoppen er det imidlertid viktig å ta et tydelig ansvar når vi ikke har lykkes sammen. Nå gleder vi oss veldig til å se hva landslagene kan prestere i vinterens og sommerens mange viktige mesterskap.

Tull med tall - skråblikk på OL-medaljene.

Hvor står Olympiatoppen i norsk toppidrett i dag sammenlignet med for 20-25 år siden?

-          Olympiatoppen er betydelig annerledes i dag enn for 20-25 år siden. I opprinnelsen var nok Olympiatoppen mer innrettet for å styrke og utfordre ledelsen i landslagene. I dag har Olympiatoppen en mye mer kompleks rolle fra ledelse og coaching, via kvalitetssikring av toppidrettsarbeidet, til kompetanseoverføring til trenere og utøvere. Vi jobber altså fremdeles med ledelse, og foruten våre daglige utfordrerrolle gjennom våre coacher, har vi omfattende utdanningsprogrammer i Olympiatoppens Elite Coach-program og Olympiatoppens topptrenerutdanning i samspill med NTNU. Men i tillegg til dette jobber våre fagressurser tett med utøvere og trenere på områder som styrketrening, motorikk, teknikk, bevegelighet, utholdenhet, testing, idrettspsykologi, ernæring, helse, medierådgiving, karriereveiledning, teknologisk utvikling, talentutvikling, samt forskning og utvikling. I sum de aller fleste relevante fagområder som kan gi bidra til å gi prestasjonsutvikling. Kort sagt er Olympiatoppen kontinuitet, kompetanse og ledelse.

Film: Dette er Olympiatoppen.

Olympiatoppen jobber etter tydelige strategier og fokuserer på konkrete kjerneoppgaver. Hva blir viktig på dette området i 2019?

-          For Olympiatoppen er det viktig at alt vi gjør i landslagene med utøverne og trenerne kan relateres til vår visjon, våre strategier og kjerneoppgaver. Visjonen vår er å lede og trene best i verden, og dette er konkretisert i styrking av de tre kjerneoppgavene daglig treningskvalitet, relasjoner i lagene og konkurransegjennomføring. Hver dag må vi tenke på om jobben vi gjør sammen med landslagene kan bidra til så styrke prestasjonene og gi flere medaljer, både på kort og lang sikt. Når jeg her sier på lang sikt, så ligger det et signal om at det blir svært viktig å få til et godt samspill med særforbundene for å få frem nye generasjoner av toppidrettsutøvere. De kommer ikke av seg selv, det er en stor jobb å gjøre, og her ligger noe av nøkkelen til fremtidens resultater.

Olympiatoppens strategiske utviklingsplan.

Vi har i flere år hørt at en av strategiene er utbygging av nytt, nasjonalt toppidrettssenter ved Sognsvann. Hvor står disse planene, vil vi noen gang oppleve et nytt Olympiatoppen?

-          Et nytt nasjonalt toppidrettssenter er helt avgjørende for at norsk toppidrett skal utvikle seg videre og ha mulighet for å holde dagens nivå i fremtiden. Vi trenger en mer tidsriktig møteplass for norske utøvere og trenere, og kan rett og slett ikke la dette bli et sovende prosjekt. Vi har nå fått midler til å starte prosjektering av en fremtidig utbygging av Olympiatoppen, som er et viktig punkt i Olympiatoppens strategiplan. For å unngå at planene skal bli liggende på politikernes skrivebord, vil vi nå prosjektere for en mer nedskalert, trinnvis utbygging, hvor vi håper og tror at vi kan integrere dagens bygninger i det nye prosjektet. Jeg tror de fleste som ser hvilke fasiliteter vi har på Sognsvann i dag, sammenlignet med våre konkurrenters, er enige i at vi MÅ ha et nytt nasjonalt treningssenter og en styrket møteplass på ved Sognsvann ganske snart.

Kronikk: Gode relasjoner i lagene gir flere medaljer.

Mens vi venter på nytt nasjonalt toppidrettssenter, er det de siste årene gjort viktige grep for å bedre treningsforholdene. Hvordan har dette påvirket hverdagen for utøverne på Olympiatoppen?

-          Det er nesten uvirkelig å tenke på hvilke fasiliteter vi har klart oss med gjennom alle år. For utøverne og oss var det et betydelig løft da vi fikk på plass den midlertidige Olympiahallen på vår gamle parkeringsplass, takket være spillemidler fra KUD. Her er det rett som det er fire-fem landslags- eller utøvergrupper som trener samtidig, og vi får enda bedre effekt av å være små, jobbe sammen, dele erfaringer og bygge en felles toppidrettskultur. I tillegg har vi bygget ny utholdenhetsavdeling med ventilasjon i verdensklasse, og et klimarom som skal benyttes til trening og akklimatisering i temperatur og fuktighet tilsvarende steder utøverne skal konkurrere. Vi er veldig glade for at vi har fått på plass disse fasilitetene.

Offisiell åpning av den nye utholdenhetsavdelingen på Olympiatoppen. 

De siste årene har du som toppidrettssjef spesielt frontet budskapet #vilnorgetoppidrett? Hva mener du egentlig med dette, det går jo rimelig bra med mange sider av norsk toppidrett?

-          Ja, dette er en av mine kjepphester. Norsk toppidrett går svært bra på noen områder, og så går det dårlig på andre, i hvert fall økonomisk, i betydningen at mange landslag ikke har midler til en god og forsvarlig toppidrettssatsing. Vi ser jo i møter med våre konkurrenter at de fleste nasjonene har mange ganger større summer til toppidrett enn norske landslag. Det pøses enorme midler inn i det som omtales som The Global Sporting Arm´s Race, og med unntak av idretter med stort markedspotensial, så henger Norge så langt etter at folk knapt vil tro det. Poenget er at i all hovedsak er det markedsmidler som finansierer norsk toppidrettssatsing, og her stikker de store, som for eksempel langrenn, skiskyting, alpint, håndball, fotball og delvis friidrett av med det aller mest av pengene. De andre idrettene blir nærmest irrelevante hos sponsorene, og mange av disse blir avhengig av prosjektmidler fra Olympiatoppen for å kunne ha et minimum av toppidrettsopplegg for landslagene sine. Vi må også erkjenne at markedsfinansieringen av toppidretten er sårbar, og at det vil være urovekkende om enerettsmodellen faller. Da kan finansieringen av Olympiatoppen forsvinne, og vi risikerer å stå igjen med frivillighet og egenandeler. Vi kan ikke ta noe for gitt, og er svært takknemlige for spillemidlene fra KUD og markedsinntektene vi har i dag. Det er i det ovennevnte perspektivet jeg spør #vilnorgetoppidrett? Det må ikke være noen som helst tvil om at Norge vil barneidrett, at vi vil breddeidrett og forbyggende helse, at vi vil ungdomsidrett og vi vil anleggsutbygging. Men tar egentlig nasjonen konsekvensen av de høye forventingene om mesterskapsmedaljer? Jeg spør retorisk om vi som nasjon egentlig legger godt nok til rette for en bred toppidrettssatsing, eller om resultatene kommer på tross av?

Ett punkt i spørsmålet knyttet til #vilnorgetoppidrett er styrket utøverfinansiering. Hva innebærer dette?

-          Den medieskapte «virkeligheten» er at norske toppidrettsutøvere er rike. Dette er feil. De fremste stjernene i de kommersielt interessante idrettene tjener godt, de trenger ikke mer penger fra fellesskapet, de trenger ikke stipend eller økonomisk støtte. Poenget er at majoriteten av norske toppidrettsutøvere er fattige, de har ikke midler til å leve, de har ikke råd og tid til å trene og restituere nok for å kunne hevde seg i verdenstoppen. Noen av dem må jobbe ved siden av idretten, noen må benytte studielånet for å få endene til å møtes, andre må betale egenandeler for å være på landslaget, og noen må bo hjemme hos mor og far fordi de ikke har råd til bolig. Olympiatoppens stipend til om lag 250 utøvere, er mellom 60.000-120.000 kroner, mens EUs fattigdomsgrense i 2016 var netto 215.300 kroner. For mange av disse 250 utøverne er stipendet deres eneste reelle inntekt. Skal vi klare å henge med i internasjonal toppidrett, trenger utøverne i idretter som ikke er kommersielt interessante en enklere økonomisk hverdag. Og da snakker vi ikke om å fylle bankkontoer eller lommebøker, men midler til et minimum av livsopphold for å kunne trene, restituere og dra på samlinger. Altså #vilnorgetoppidrett?

Kronikk: Fattigdom står i veien for utøveres utvikling.

Som toppidrettssjef taler du de økonomisk fattige idrettenes sak. Hva kan Olympiatoppen gjøre for å hjelpe de fattige landslagene enda mer?

-          Vi snakker om idretter som har et svært begrenset kommersielt potensial, idretter som knapt har en eneste sponsor. Som toppidrettssjef har jeg svært lyst til å hjelpe aktuelle idretter, som har en internasjonal toppidrettskultur og dedikerte utøvere, men som dessverre blir oversett av markedet.  Vi må få til et opplegg som gir utøverne muligheten til å få ut sitt reelle potensial. Min drøm og ambisjon er at Olympiatoppen går i spissen for å etablere et fellesskap bestående av en gruppe av disse idrettene, får med oss store næringslivsaktører på laget, og sammen skaper et sommerløft. Tenk om vi klarer å skape en ramme på for eksempel 100 millioner kroner for målrettet satsing over fire år i relevante idretter!

Selv om mange landslag med begrenset markedspotensial sliter, så skjer det også spennende og positive ting på finansieringssiden. Hva betyr dette for toppidrettssatsingen?

-          Vi er svært takknemlige for støtten fra KUD og fra våre lojale sponsorer. I tillegg er det en utvikling nå, hvor det er andre engasjerte, private aktører som ser verdien av å støtte gode prosjekter innenfor toppidretten. Her kan nevnes Sparebankstiftelsen DNB, Gjensidigestiftelsen og Stiftelsen VI med Aker som initiativtaker. Disse har gitt oss noen muligheter vi tidligere bare kunne drømme om, både innenfor talentutvikling, trenerutvikling og satsing på paraidrett. Vi er svært takknemlige for de rause gavene vi har fått til ulike prosjekter, og er opptatt av å være tilliten verdig, og få mye ut av pengene. Initiativet fra Stiftelsen VI gir oss for eksempel mulighet for tidenes løft og satsing innenfor paraidretten de neste fem årene. Det gir fantastiske muligheter for mange utøvere.

Aker/Røkke-selskaper går inn med 125 millioner for å styrke para-idretten.

I mediene har det en tid vært fokus på at det er langt færre kvinner enn menn som vinner individuelle gullmedaljer i OL. Hva kan Olympiatoppen gjøre med dette?

-          Olympiatoppen har en likestilt toppidrett, i den forstand at kravene, støtten, mulighetene og oppfølgingen fra vår side er kjønnsuavhengig. Samtidig er det trekk i hele den idrettslige utviklingen, som gjør at frafallet blant tenåringsjenter er større enn for gutter, og at kvinner slutter tidligere enn menn med toppidrett. Det første gir færre fremtidige toppidrettsutøvere, det andre gjør at toppidrettskarrieren gjerne blir kortere enn for menn. Disse faktaene er relevante, men vi har notert oss at den pågående, viktige debatten omhandler forholdet mellom individuelle OL-gull vunnet av kvinner og menn. Da kan det være greit å ha i mente at Norges største kvinneidretter er fotball og håndball, og at 38 norske kvinnelige toppidrettsutøvere har vunnet 48 OL-gull i lagidretter siden 2000. Når det er sagt, så er andelen av kvinnelige toppidrettsutøvere i fremtiden et viktig tema for Olympiatoppen. Riktignok er det i særforbundene rekrutteringen skjer, men vi ønsker gjennom våre talent- og trenerprosjekter å stimulere til flere kvinner både på trener- og utøversiden. I OL i PyeongChang utgjorde kvinner 25 % av troppen (32 % om man ser bort fra ishockeylaget), mens de vant 30 % av de norske medaljene.

Det er store internasjonale bølger innenfor antidopingarbeidet, og åpen maktkamp i WADA. Hva tenker du om situasjonen, og hva mener du er viktigst for utøverne på dette området?

-          For troverdigheten til internasjonal toppidrett mener jeg at WADA nå må fortelle de rene utøverne hvilke grep de tar for dem, hva som er strategien, forsikre utøverne om at antidopingarbeidet er til å stole på og at det er åpenhet og innsyn på alle nivåer i systemet. For en ren utøver er det to ting som betyr noe: For det første at dopingprøvene hun avlegger blir trygt behandlet, og analysert etter reglene, samt at det aldri, aldri kan være tvil om at alt har foregått etter boken. For det andre at systemene og testene er så gode at hun kan være trygg på at juksere ikke stiller på samme startstrek, og ikke minst at regler og testing må være likt over hele verden, og være etterretningsbasert og målrettet. Jeg mener det blir feil at utøverne blir tillagt urimelig stort ansvar for å kjempe for disse selvfølgelighetene. Det må i hovedsak være idrettsorganisasjonenes, politikernes og WADAs ansvar. Utøverne må få mulighet til å fokusere på prestasjonsutvikling, som innebærer fokus på treningskvalitet, relasjoner i laget og konkurranseforberedelser og -gjennomføring.

Antidopingarbeidet er viktig i internasjonal toppidrett, og en helt naturlig del av grunnmuren i norsk toppidrett. Parallelt er du opptatt av at vi ikke må ende opp med at det kun er kampen mot doping som blir fokus i verdiarbeidet. Hvorfor er du opptatt av at Olympiatoppen også skal ha fokus på andre sider av verdiarbeidet?

-          I norsk toppidrett og i Olympiatoppen er det en viktig del av verdigrunnlaget og vår kultur at det er en selvfølge at utøverne er rene. Idet du går inn døren til Olympiatoppen, så skal du kjenne og vite at det sitter en holdning og en kultur i veggene som heter ren idrett. I dag er det et enormt fokus på den urene delen av idretten, og det kan være ganske deprimerende for rene utøvere. I tillegg forventes det at de skal bruke energi på utøvere og nasjoner som jukser. Å tenke på at konkurrenter doper seg og jukser, er det samme som å ta fra utøverne konkurransekraft. God toppidrettsetikk strekker seg mye lenger enn til temaet antidoping, særlig hvis du ønsker en ren toppidrett. I Olympiatoppen er vi opptatt av å jobbe med et mye bredere verdibilde. Det kan være fair play, etiske dilemmaer, hvordan forholder vi oss til konkurrentene, helse, vår holdning til kosttilskudd, konkurransevilkår eller rett og slett spørsmålet om vi skal gi konkurrenten en stav dersom hun har knekt sin?

Kronikk om etikk: Fem tonn lønnesirup i bytte mot OL-medalje?

Det har vært noen krevende saker det siste året knyttet til toppidrettsutøvere og studiegjennomføring. Hvilke behov for tilrettelegging har toppidrettsutøvere som tar utdanning parallelt med idrettskarrieren?

-          I Olympiatoppen er vi opptatt av at utøverne skal ha et bevisst forhold til både karriereutviklingen sin og fremtiden etter at idrettskarrieren er over. Den dagen livet som toppidrettsutøver er over, skal alle over i en ny livsfase, som vi vet kan være krevende. Dette handler både om hva du skal gjøre etter karrieren, hvilken identitet du har eller skal bygge, og selvfølgelig også økonomi. Noen få har en trygg økonomi når de legger opp, de aller fleste er avhengige av en inntekt fra første dag, mens alle må finne seg et nytt virke, altså en jobb. Det er i dette bildet vi mener det er viktig at toppidrettsutøvere møter fleksibilitet i utdanningssystemet og lånekassen. Utøvere trenger å kunne veksle mellom å ta noen studiepoeng/fag i semesteret, ha en fullstendig studiepause, og gjennomføre fullt studieprogram. I faser av en toppidrettskarriere er det nesten umulig å kombinere toppidrettssatsing og utdanning, for eksempel siste halvåret før OL og Paralympics, men det i andre faser er både nyttig og givende å ha noe annet enn idretten å tenke på. Olympiatoppen ønsker at myndighetene innfører studieordninger som gir fleksibilitet for alle, ikke bare toppidrettsutøvere, slikt at vi hjelper utøverne til å kunne gjennomføre studier underveis i karrieren, slik at de får en bedre overgang til hverdagen når de legger opp.

Hva betyr egentlig toppidretten for nasjonen, sett fra toppidrettssjefens ståsted?

-          Til det vil jeg starte med et motspørsmål: Skjønner folk egentlig hvor vital og viktig idretten er for Norge som nasjon? Av absolutt alle barn i Norge er hele 93 % innom idretten på ett eller annet tidspunkt, og i forrige OL vant vi. Norges Idrettsforbund har mer enn to millioner medlemskap, og er den største folkebevegelsen i landet. Så må vi huske at de som er innom idretten, tar med seg kunnskap og interesse om idrett og fysisk aktivitet videre i livet. Mennesker som har opplevd gleden ved fysisk aktivitet, tar dette med seg videre, og skoleringen blir altså en betydelig helsegevinst også for dem som har forlatt den organiserte, medlemsbaserte idretten, men fortsetter å være aktive. Idretten gir en slags livslang læring i fysisk aktivitet og helse. Den medlemsbaserte breddeidretten og frivilligheten er altså grunnlaget for toppidrettens eksistens, og toppidretten opplever jeg som en sterk kraft i samfunnet, som engasjerer, bygger broer, skaper glede, inkluderer og styrker nasjonens fellesskap. Når jeg ser på tilbakemeldingene, reaksjonene og entusiasmen, så kjenner jeg meg trygg på at en verdibasert toppidrett er bra for menneskene i landet. Får egentlig alle øye på de fine ringvirkningene toppidretten gir til samfunnet?

 

    Filer

    Ingen relaterte filer.