Olympiatoppen -- Sammen om de store prestasjonene

Toppidrettsetikk: Fem tonn lønnesirup i bytte mot OL-medalje?

Toppidrettssjefen har skrevet kronikk om verdiarbeidet i Olympiatoppen og norsk toppidrett. "I Olympiatoppen er etikk en strikk, en kraft og en forpliktelse", skriver Tore Øvrebø.

Fem tonn lønnesirup. Det var den offisielle gaven fra Canada til sportssjef Bjørnar Håkensmoen etter at han ga en reservestav til Sara Renner under sprintstafetten i Torino-OL i 2006, og dermed reddet Canadas sølvmedalje. Norge ble nummer fire.

Å gå glipp av kampen om VM-gullet i stafett i 2009. Det var konsekvensen da orienteringsløper Anders Nordberg og to konkurrenter avbrøt gullstriden på siste etappe, og hjalp en alvorlig skadet utøver. Norge ble nummer 26.

Disse to eksemplene er toppidrettsetikk i praksis. Eksempler på etiske beslutninger, som fremstår prisverdige i ettertid og hvor det etiske valget, hadde en kostnad i et objektivt idrettslig perspektiv.

Etikk. Moral. Valg. Dilemmaer. Rett. Galt. Etikk er en strikk, en kraft og en forpliktelse. Vi står alle overfor etiske beslutninger hver eneste dag, men veivalgene våre i hverdagen blir sjelden så synlige som i toppidretten. Det kan være lett å gjøre gode gjerninger som ikke får (store) konsekvenser, men hvordan vurderer vi de etiske spørsmålene når den gode handlingen har en betydelig kostnad eller konsekvens? Og hvordan påvirker våre verdier kvaliteten på arbeidet vårt?

Når idrett og etikk er tema, er fokuset oftest doping. Vinklingene er ofte problemorienterte, inngangene kritiske, og debatten preget av at noen utenfor idretten synes forhold ved toppidretten er vanskelige og kritikkverdige. Vi i toppidretten havner lett i en forsvarsposisjon, og må gå en slags etisk kanossagang.

Fra Olympiatoppens og særforbundenes side ligger antidopingholdningen solid i bunnen, i tillegg til en streng og faglig gjennomarbeidet holdning til bruk av kosttilskudd. Vi løfter også andre, viktige etiske temaer inn i landslagsprosessene, fordi vi mener at en god toppidrettsetikk, som strekker seg langt utover vår antidopingholdning, er med på å definere hvem vi er som idrettsnasjon, og er viktig for toppidrettens omdømme og utviklingen av oss som mennesker.

Vi i Olympiatoppen ønsker å ha et aktivt forhold til etikken og verdiene våre. Vi ønsker et forhold til etikken som bygger opp under idrettsglede, prestasjonsutvikling og utvikling av utøverne som hele mennesker. Altså selve grunnideene med idrett som aktivitet. Vi ønsker et forhold til etikken som primært styrker og gir mening til aktiviteten, og sekundært som regulering av aktiviteten. Vi ønsker å bruke lite energi på å si nei til juks og fanteri, fordi det i vår toppidrettskultur skal være «no go», eller uaktuelt, uansett.

Få områder i samfunnet er så regelstyrt som idretten. Alle utøvere og trenere kjenner reglene i sin idrett, og vet hva de har å forholde seg til. Å følge idrettens regler er «enkelt», i den forstand at alle vet hva som er forventet, og kjenner konsekvensene av regelbrudd. Å lage et frispark i fotball med en taktisk hensikt er en mild forseelse, som er akseptert. Doping, derimot, er et særdeles grovt og uakseptabelt regelbrudd, og vi er fullstendig imot enhver form for doping. Dette ligger sterkt i den norske toppidrettskulturen, og vi fortsetter å jobbe for en udiskutabel antidopinglinje.

 «Vinne, men for enhver pris?» Norsk toppidrett har høye mål, og på veien møter vi etiske veivalg som krever sin kvinne og mann. Her er det altså ikke bare reglene vi snakker om, men spørsmål om hvordan vi bør handle, hvordan vi bør oppføre oss, og hvilke verdier vi legger til grunn for våre veivalg?

I toppidretten står dilemmaene i kø, og som ansvarlige ledere og utøvere må vi håndtere dem, ikke dytte dem under teppet. Norsk mentalitet er at vi gir skistaver til konkurrentene våre, men det er likevel et snev av dilemma i det, fordi våre egne løpere kan trenge den samme staven, og fordi det kanskje var vår argeste konkurrent vi hjalp. En god etisk grunnmur må omfatte alle involverte, fra utøvere til trenere og ledere. Selv om det kan kjennes vanskeligere for utøverne, må det oppleves riktig også for dem at treneren gir ny stav til en konkurrent. Neste gang kan det være en norsk utøver som trenger en stav, og nærmeste stavpost er svensk…

En av idrettens grunnverdier er «helse». Noen sider av toppidretten kan være helsefarlige om man gjør feil (etiske) beslutninger. Det er ikke ufarlig å kjøre utforløypa i Kitzbühel. Er du småskadet eller dårlig mentalt forberedt, er det ikke sikkert du bør sette utfor. En lagspiller er småskadet, men vet at VM-troppen skal tas ut i neste uke. Skal utøveren være ærlig og fortelle om skaden, og risikere at VM-plassen glipper? I Olympiatoppen og i norsk toppidrett er vi klare på at vi kun forskriver medisiner til utøvere med en medisinsk diagnose.

Et annet etisk spørsmål er graden av like konkurranseforhold. For Olympiatoppen er «konkurransegjennomføring» et strategisk fokusområde, fordi toppidrettens egenart tilsier at vi søker å oppnå lovlige fysiologiske og tekniske fordeler som kan gi bedre resultater. Det er gevinster å hente i en forbedret hoppdress, redusert luftmotstand, riktig løypevalg, god akklimatisering, en forbedret hockeykjelke, en aerodynamisk skøytedress eller kunnskap om glid og feste på ski.

Enkelte kommer stadig tilbake til at det er etisk problematisk og konkurransemessig «urettferdig» at norske skilandslag har smøretrailere. Under skiskytterkonkurransene i Holmenkollen i vinter, kunne vi telle åtte trailere fra like mange land. Det forteller at mange nasjoner tar smørernes arbeidsmiljø på alvor, noe som åpenbart er god etikk. Men de åtte trailerne kan også tyde på at de fremste nasjonene har ganske like ytre forutsetninger for å levere gode ski til løperne. Hovedspørsmålet er om det er uetisk å skaffe seg kunnskap som konkurrentene ikke har, eller om for eksempel utdeling av likt preparerte ski er veien å gå?

Moral er godt, dobbeltmoral er dobbelt så godt. Kan det tenkes at man velger en tilsynelatende etisk handling, i en situasjon hvor kostnaden er liten, men ved neste korsvei viser for hele verden at det hele var et spill for galleriet, og at man i mer avgjørende situasjoner kynisk benytter uetiske knep for å oppnå en fordel?

Dette aktualiseres gjerne i fotballkamper. Når ballen blir kastet tilbake til motstanderlaget, etter at den er spilt over sidelinjen på grunn av skade, blir dette av publikum og TV-kommentatorer hyllet som en fair play-handling. Betyr det at fotballen er preget av fair play?

En ting er at den som tar innkastet vanligvis setter motstanderen i en mye dårligere posisjon på banen, og at laget som får ballen tilbake gjerne blir møtt med høyt press av motstanderen for å gjenvinne ballen i en mer gunstig posisjon. En helt annen sak er at det i neste fase av kampen ikke koster spillerne fem øre å forsøke å filme seg til straffespark, ligge nede (uskadet) for å drøye tiden, overspille for å påføre motstanderen kort, eller å forsøke å lure seg til et hjørnespark. Hvor stor etisk verdi har det da egentlig å kaste ballen tilbake til motstanderlaget?

Kampfiksing. En ting er ren kampmanipulering, hvor noen bevisst forsøker å påvirke et sluttresultat i gambling-sammenheng. Helt uakseptabelt, naturligvis. En annen variant er for eksempel situasjoner hvor tap i et mesterskap vil gi enklere motstand videre i turneringen. Et bevisst nederlag, med litt svakere innsats, for å få en lettere vei videre i turneringen, er også kampfiksing.

Dette begrepet kan også tolkes bredere, for det gjelder også idretter uten kamper. Vi har opplevd at utøvere har slakket av på farten, fordi det ville ga en annen utøver (som kjemper om verdenscupen sammenlagt) avansement og flere verdenscup-poeng. I ren kjærlighet har det vært uttrykt at det kunne være aktuelt å slippe søster, bror eller venn foran i mål. I sykkelsporten fremheves det at idretten er en lagsport men de kårer individuelle vinnere, og vi vet at det kan være bestemt på forhånd hvem alle på laget skal forsøke å sette i vinnerposisjon. Gode tanker og intensjoner, kanskje, men er det greit?

Etter 19 år innrømmet Diego Maradona at han scoret med hånden, også omtalt som «Guds hånd», da England ble slått i VM-kvartfinalen i fotball i 1986. Der og da, i kampens hete, var kanskje prisen for høy til å fortelle dommeren at det var hands?

Vi i Olympiatoppen står hver dag i en form for yrkesetikk i arbeidet med topputøverne. Våre valg og faglige leveranser får direkte konsekvenser for utøverne. Tar vi det faglige ansvaret som utøverne forventer? Er vi gode nok i jobben? Jobber vi hardt nok? Har vi internasjonal toppkvalitet på leveransene? Vi tror på enkeltindividet som kan påvirke sin egen situasjon, og vi tror på at utøverne kan nå verdenstoppen ved å trene best, men samtidig må Olympiatoppen i vår rolle i utøvernes prestasjonshelhet, være de beste. Vår eksistens, vår berettigelse, er avhengig av dette, som igjen er en etisk forpliktelse for oss.

Denne motivasjonen må også gjelde som begrunnelse for å organisere toppidrettsarbeidet i det vi kaller landslagsmodellen. Det er vår og særforbundenes etiske forpliktelse å sørge for at landslaget er det beste stedet for sportslig og menneskelig utvikling for utøvere og trenere.  

Et annet etisk dilemma som melder seg i denne måten å tenke etikk på, henger sammen med utøverens toppidrettssatsing som en del av et helt livsløp. Toppidrettssatsing blir mer og mer en heldøgns- og helårsbeskjeftigelse. Utøvere trener, restituerer, reiser og konkurrerer i et slik omfang at deltagelse og identifisering med andre sosiale sammenhenger blir begrenset. Det betyr at idretten påtar seg et stort ansvar for utøverens helhetlige liv. Det ansvaret innebærer etiske problemstillinger.

«Er satsingen realistisk, eller har ikke vedkommende en sjanse til å nå målsettingene sine?» «Er de økonomiske rammebetingelse for utøveren så dårlige at en satsing vil innebære kraftig negativ virkning for livsinntekten?» Er vi i så fall åpne om dette? Er nasjonen som henter ut så mye opplevelser og prestisje fra topputøverenes prestasjoner interessert i å kompensere for stort inntektsbortfall over 8-12 år. Er det etisk forsvarlig å anbefale en utøvere å satse selv om satsingen ikke er økonomisk bærekraftig? Det være seg personlig og/eller om det er tilstrekkelig profesjonalitet på satsingen (i forbundets regi).

Etikk er et levende begrep, i den forstand at det ikke er noen fasitsvar på mange av utfordringene. Det som er riktig for deg, er kanskje ugreit for andre. Ingen kan si at de forvalter gullstandarden for god etikk, men gode etiske vurderinger kommer gjerne ut av åpenhet om etiske dilemmaer, og vilje til å erkjenne dem og snakke om dem.

I Olympiatoppen er etikk en strikk, en kraft og en forpliktelse.

 

    Filer

    Ingen relaterte filer.