Olympiatoppen -- Sammen om de store prestasjonene

Toppidrettssjefens kronikk om norsk toppidrett ved årsskiftet

Toppidrettssjef Tore Øvrebø reflekterer omkring status for norsk toppidrett ved inngangen til 2015.

Idrettsglede på det høyeste prestasjonsnivået

Verdens sterkeste mann er norsk. Tidenes mestvinnende vinterolympier er vokst opp på Simostranda. Kvinnen som har vært ranket lengst topp-ti i verden i golf, har norsk pass. Norge er et lite land, men vi er i verdenstoppen i mange idretter. Litt bråkjekt kan vi si at det går så det suser i norsk toppidrett, men glemmer vi ydmykheten og den stadige sulten etter å bli enda bedre, kan det fort snu.

Nettstedet greatestsportingnations.com rangerer nasjoner etter resultater i internasjonale mesterskap. Alle organiserte idretter tas med i grunnlaget for rangeringen. Øverst på listen troner de store og folkerike nasjonene som USA, Russland, Tyskland og Kina, men i statistikken som tar hensyn til folketall, ligger Norge som nummer to etter Slovenia. I en årrekke har vi ligget blant de tre beste i verden, med unntak for OL-året 2012, hvor Norge ble nummer fem.

OL i Sotsji ble en triumf for norsk vinteridrett, til tross for noen dager med glipptak i skisporet. Norge leverte sterke resultater i idretter hvor vi jevnlig hevder oss på topp, men også i de nye idrettene, som snowboard og freestyle, var vi på høyt nivå. I tillegg kom vi sterkt tilbake i kombinert, etter flere magre mesterskap.

Like før jul ble håndballjentene historiens mestvinnende på kvinnesiden gjennom sitt EM-gull. Dette var det tiende mesterskapsgullet, og laget er igjen klart for å kjempe om medalje i OL. Også blant sommeridretter som skyting, roing, bryting, kickboksing, orientering, dans, golf og sykkel hevder Norge seg i toppen internasjonalt.

I det nye året er det andre utfordringer vi vil bli målt mot. Det kommer VM og store mesterskap på rekke og rad, og 2015 er det viktigste året for å kvalifisere seg til Rio. Klarer norske landslag å fortsette og levere prestasjoner på høyt nivå?

Det er usjarmerende å gjøre som Narcissus og titte selvtilfreds i eget speilbilde. Dessuten gikk det som kjent dårlig med Narcissus. Men det er viktig og relevant å spørre seg hva som ligger bak prestasjonene som jevnlig oppnås av norske landslagsutøvere. Like viktig er det å finne ut hvordan vi skal bevare den offensive holdningen og motivasjonen som er nødvendig for den prestasjonsutviklingen som kreves for å henge med i fremtiden. Dette gjelder både i idretter hvor vi leverer topprestasjoner, og i grener der vi ikke får det helt til, og hvor det er rom for forbedringer.

Samtidig har vi en solid utfordring i å skape større bredde og høyere topp i de paralympiske grenene. Hvordan får vi til dette i Norge – som er eneste nasjon i verden hvor idretten for funksjonshemmede er fullt integrert i toppidretten? Selv om utøvere med nedsatt funksjonsevne har andre forutsetninger for å drive idrett, stilles de overfor de samme kravene og verdiene som gjelder i toppidretten. I garderoben i kjelkehockey under Paralympics i Sotsji var det ikke den nedsatte funksjonsevnen som preget gjengen. De var iskrigere så gode som noen. Vi må skjerpe oss, og jobbe hardere for å oppnå bedre resultater over tid i Paralympics. 

Statistikken nevnt innledningsvis dokumenterer at det er mer sannsynlig i Norge, enn i de fleste andre land, at en ungdom som satser på å bli god i idrett, faktisk kan nå verdenstoppen. Vi i norsk toppidrett mener det er mange årsaker til dette. Hovedgrunnen er den norske idrettsmodellen. Mange særforbund klarer sammen med de lokale klubbene å utvikle og opprettholde en verdibasert prestasjonskultur. Nøkkelen er at de fletter sammen en frivillig basert breddeidrett med en målrettet, gjennomprofesjonalisert toppidrett.

Toppidrettsutøverne viser seg også å komme fra hele landet. Spredningen på hvor de norske, internasjonale medaljevinnerne kommer fra, er bemerkelsesverdig (Berntsen, H. m.fl, NIH). Dette må vi bevare slik at vi også i fremtiden har en bred rekrutteringsbase. Denne bredden er en viktig premiss for å lykkes i toppidrett, og for å sikre toppidrettens legitimitet og relevans for storsamfunnet. Det gir en bra grasrottilknytning at "alle" kjenner en topputøver. Det er noe trygt og godt når internasjonale mestere kommer fra Dalsbygda, Rognes, Simostranda, Stryn, Dombås, Flekkefjord, Horten, Kautokeino og Sola.

Den ypperste toppen er normalt organisert i landslag, hvor flere trenere og utøvere sammen utgjør og utvikler en toppidrettskultur som er preget av kontinuitet, forutsigbarhet, langsiktighet og utviklingsrettet kompetanse. Det er det som er den store hemmeligheten i Norge– vi jobber SAMMEN.

Landslagsmodellen er også den viktigste arenaen for godt, kontinuerlig og varig verdiarbeid. Dette spenner fra fair play, ærlighetskultur, åpenhet, skade- og helseproblematikk til anti-doping. Miljøene som har den beste verdibasen, er som oftest de som jobber løpende med denne typen spørsmål. Her vet vi at langrennsjentene og håndballjentene har vært helt i front Ledere og utøvere løfter sammen fram temaet på alle samlinger, og etterstreber å stå for verdiene og lagånden både i treningshverdagen og i konkurranser og mesterskap.

Et krevende område på dette feltet, er utfordringen når individuelle utøvere konkurrerer mot hverandre, og når individet i laget konkurrerer med lagvenninnen om plassen på laget. BI-professor Torger Reve, som er ekspert på klyngesamarbeid i industrien, omtaler dette som «å konkurrere og samarbeide samtidig».

Dette er ikke uproblematisk. Men når du ser hvordan de konkurrerende kantspillerne Camilla Herrem og Sanna Solberg samarbeider og diskuterer for sammen å finne nøkkelen til motstanderens keeper- og kantspill, og Marit Bjørgen, Therese Johaug og Heidi Weng omslutter hverandre hjertelig etter en heftig jaktstart i Tour de Ski, da ligger det noen verdier i bunnen som gjør oss stolte. Aksel Lund Svindal beskrev dilemmaet på en utmerket måte for noen år siden: «Når jeg har misbrukt min mulighet, håper jeg at en av lagkameratene mine lykkes!».

Tilstrekkelig økonomi blir viktig framover. Flere landslagssatsinger er i ferd med å knekke sammen fordi ressursene ikke strekker til, og idrettene ikke når opp i sponsormarkedet. Aller tyngst er det for sommeridrettene. Med få unntak er det slik at den rikeste sommeridretten er fattigere enn den fattigste vinteridretten. Det er i dette bildet Olympiatoppen ønsker å invitere bedrifter inn i et sponsor-pool-samarbeid, som både kan gi inngang til kommersiell bruk av OL-ringene og tilknytning til noen av våre fremste landslag og utøvere.

Der vi i Norge mangler ressurser, jobber vi hardt for å skape andre konkurransefortrinn. Et viktig våpen i den internasjonale konkurransen, er den særegne norske «på tvers- organiseringen». Nøkkelord er deling av kunnskap, menneskelig spisskompetanse med lang erfaring fra toppidrett, god ledelse i landslagene, sult på utvikling, samspill, motspill og diskusjoner. Dette må vi fortsette med, og gjøre enda bedre i fremtiden. Vi må aldri sovne, men beholde ydmykheten og en utfordrende holdning til hva som er mulig å få til.

Vi tror også på enda mer fellesskap, og en større fellsesskapsarena og treningsarena i Oslo; Campus Sognsvann. Vi trenger et nasjonalt treningssenter med åpenhet mot folk flest og lokalidretten. Slik kan vi stå sammen om de store prestasjonene.

Når vi lykkes i norsk toppidrett, så er vi med på å skape idrettsglede på det høyeste prestasjonsnivået både for utøvere, trenere og tilskuere.

Det er det som motiverer oss. 


Tore Øvrebø, toppidrettssjef 

    Filer

    Ingen relaterte filer.