Olympiatoppen -- Sammen om de store prestasjonene

Ytringsfrihet for norske idrettsutøvere - på medienes premisser?

Hvilken utøver vil ta verv og være talsperson, når hen risikerer å bli hetset av mediene?

Mediene vil ha toppidrettsutøvere med meninger. Medier vil ha utøvere som taler Qatar midt imot, som kritiserer kinesiske menneskerettigheter og utfordrer den norske idrettsmodellen. Medier vil ha brød og sirkus, som gir grunnlag for titler, saker og klikk. De vil at toppidrettsutøverne skal bruke ytringsfriheten sin, men legger de til rette for et debatt- og medieklima som utøverne blir respektert i?

I toppidretten diskuteres dette internt, når journalister ikke er til stede. Ett av spørsmålene er om toppidrettsutøverne egentlig har reell ytringsfrihet, eller om den i praksis kun blir heiet frem og respektert når meningene er i tråd med etablerte mediers ståsted eller er såkalt «politisk korrekte»? Blir det respektert at ytringsfrihet også er retten til ikke å mene noe, til å holde meningene for seg selv? Hva skjer den dagen en toppidrettsutøver ytrer noe som ikke faller i god jord hos kommentariatet i norske sportsmedier?

Spørsmålet er ikke hypotetisk, for denne uken fikk vi et godt eksempel på dette i Dagbladet. Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Birgit Skarstein er to engasjerte toppidrettsutøvere med meningers mot. De er dyktige tillitsvalgte, og de har tydelige stemmer. For dette ble deres meninger omtalt i skandaliserende vendinger av Esten O. Sæther i Dagbladet. Deres standpunkter og argumenter i spørsmålet om simulert høyde bør tillates i Norge, passet ikke inn i Sæthers verdensbilde.

Kommentaren i Dagbladet var basert på at Birgit Skarstein i skistyret og Astrid Uhrenholdt Jacobsen gjennom utøverkomitéen, støtter forslaget om at norske toppidrettsutøvere skal ha anledning til å benytte simulert høyde, såkalt høydehus. Gjennom demokratiske prosesser i idretten har de argumentert for verdien om like regler for alle, solidaritet mellom bemidlede og mindre pengesterke idretter og vårt felles ansvar for klima og miljø. For dette blir de hengt ut og raljert med av Dagbladets Esten O. Sæther. «Presset fram skandalen», «plutselig på feil side», «snudde opp ned på verdidebatten i norsk idrett» og «på styrerommene snakker disse to nå bare enernes sak» er noen av beskyldningene de to opplevde å komme på trykk i en av landets største aviser. Dette fremstår som dårlig innpakket netthets.

Les Esten O. Sæthers kommentar her. (Dagbladet har endret Sæthers innlegg etter at denne kronikken ble formidlet).

Selvfølgelig må man tåle motstand dersom man ytrer seg og tar ansvarlige posisjoner i styrer og stell, men man må kunne forvente motstand med respekt. Hvordan vil norske toppidrettsutøvere vurdere sine utsagn, verv og standpunkter i fremtiden, når de risikerer at mannlige journalister med 40 års erfaring som skribenter, skandaliserer helt legitime meninger og holdninger i egne spalter? Det er den typen konsekvenser Olympiatoppen må advare utøverne om, når de møter medienes forventninger om sterke meninger og skarpe uttalelser i betente saker.

Norsk idrett jobber målrettet for å øke kvinneandelen i både styreverv og lederposisjoner i idretten, og vi ønsker at utøvernes stemmer i enda større grad skal bli hørt og lyttet til. Så opplever vi altså to sterke, dyktige, unge idrettskvinner, som har tatt på seg viktige verv, blir nedsablet i Dagbladets spalter fordi standpunktet deres ikke samsvarer med journalistens eget etiske glansbilde. Hvem får lyst til å ta ledende verv og være talsperson i krevende saker når du risikerer å bli hetset for helt legitime meninger i en demokratisk debatt? I idretten kaller vi dette for selvmål.

Kronikken er også publisert i Dagbladet

    Filer

    Ingen relaterte filer.