Olympiatoppen -- Sammen om de store prestasjonene

Nøkkelmannen i parautviklingen

Cato Zahl Pedersen er coach, Chef de mission for Paralympics og utviklingsansvarlig for paraidretten på Olympiatoppen.

– Jeg er egentlig Mr. Handicap på Olympiatoppen, sier Cato Zahl Pedersen humoristisk. – Det er et stort privilegium å få jobbe med noe som interesser og engasjerer meg helt inn i hjerterota.

Fra idretten til næringslivet, og tilbake igjen

Cato Zahl Pedersens første Paralympics som utøver var i 1980 på hjemmebane på Geilo. Til sammen har han tatt tretten gull og ett sølv for Norge, og er med dét én av de mestvinnende paralympierene i landet. Han har også blant annet blitt tildelt Egebergs Ærespris, Olavstatuetten, Peer Gynt-statuetten og «IOC President's Disabled Athlete Award».

Etter at idrettskarrieren var over, valgte han en annen retning med turer til Sydpolen og en jobb innen inkludering i næringslivet. Men idretten var aldri langt unna for Cato, og i 2006 startet han i en prosjektstilling på Olympiatoppen med ansvar for det paralympiske arbeidet. Der var han i ti år før han sa opp jobben til fordel for sosialt entreprenørskap med å få funksjonshemmede i jobb.

Så åpnet det seg en mulighet. Olympiatoppen søkte etter en person til en fulltidsstilling med et tydelig ansvar for utviklingen innen paratoppidretten.

– Jeg så tydelig Olympiatoppens ambisjoner om utvikling, og ikke minst parautvikling, og da kjente jeg på savnet. Jeg var glad for å komme inn med ny energi i en stilling med en mer helhetlig tilnærming og ansvar til den paralympiske utviklingen. Det finnes definitivt et stort vekstpotensial for Paralympics og paralympiske idretter, sier Zahl Pedersen.

Cato er lidenskapelig opptatt av fremtiden for norske parautøvere, og snakker spesielt om det første møtet med idretten og ønsket om å skape varig aktivitet.

– Vi må jobbe med å skape bredere interesse for å prøve, og senke terskelen for å delta i idretten for personer med nedsatt funksjonsevne. Jeg har selv vært utøver og sett at det er så mye som blir misforstått i startfasen. Tanken om manglende kunnskap fører ofte til usikkerhet, og usikkerhet er det vi trenger minst av. Derimot dreier det seg stort sett om å starte med å spørre utøveren selv, og gjennom å prøve og feile, forklarer han.

En samfunnsoppgave

Norsk toppidrett er nært knyttet til identitet og samhold, og idretten har stor betydning for det norske folk. Mer enn ni av ti barn er innom idretten, men slik er det ikke for barn med nedsatt funksjonsevne.

– Vi trenger å nå frem til flere, forklarer han. – Det et paradoks at jeg sitter på Olympiatoppen og bryr meg i så stor grad om rekruttering og breddeaktivitet. Men for oss handler det om å få flere til å delta, og på den måten også øke sannsynligheten for flere norske medaljer. I et større perspektiv handler det også om å skape et fullkomment samfunn der vi alle kan være sammen i idretten og på samme lag, selv om det er på ulike premisser. Idretten skaper mestring, personlig utvikling og egenverd, og det er viktig.

Cato brenner for paraidretten og det utviklingspotensialet han ser der. Selv om rekrutteringen ikke ligger i Olympiatoppens mandat, er dette ifølge Cato det viktigste innsatsområdet for om Norge skal lykkes med å utvikle seg som en paralympisk nasjon, slik det er bestemt på Idrettstinget.

– Olympiatoppen samler toppidretten. Nå mener jeg det er grunn til å forene kreftene som er opptatt av paralympisk idretter, for sammen å utvikle en tydelig strategi og innsatser for å skape øket rekruttering og deltakelse til paraidretten.

Han ønsker å få på plass en struktur og et mer forpliktende samarbeid mellom kommuner og idretten, slik at rekruttering og inkludering blir enda bedre.

– Det er og vil bli en samfunnsbyrde at mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke er mer aktive. Dersom vi klarer å jobbe tettere sammen og være begeistret sammen kan vi skape idrettsglede for mange flere, samtidig som vi løser en samfunnsutfordring og kan ta flere gullmedaljer. Det er vinn-vinn-vinn, sier han.

En tydelig strategi

I Norge er idretten samlet under samme tak, og alle er en del av én bevegelse. Det vil si at både olympiske og paralympiske idretter er en del av den samme organisasjonen, noe som i et globalt perspektiv er unikt. Ifølge Cato er dette både viktig og riktig.

– Det er veldig naturlig at vi skal sitte i samme båt. Det er det samme arbeidet som pågår for å skape utvikling hos utøverne. I tillegg gir dette oss mulighet til å stimulere og begeistre på tvers av idrettene, sier han.

Olympiatoppen er en viktig møteplass for trening, deling av kunnskap og for å styrke relasjonene i norsk toppidrett – dette gjelder også på tvers av paralympiske og olympiske idretter.

– Vi kan lære av de som har hatt en litt tøffere og mer annerledes hverdag. Derfor er det så viktig at vi anerkjenner en integrert modell der vi lærer, begeistrer og deler. I tillegg skaper vi også mer toleranse, sier Zahl Pedersen.

På Olympiatoppen skilles det ikke mellom paralympiske og olympiske idretter og utøvere. Det vil si at para ikke er representert som en egen avdeling på organisasjonskartet, men som en del av de andre avdelingene – på lik linje med OL-idrettene – slik at fasilitetene, utstyret og kompetansen på Olympiatoppen er tilgjengelig for de beste parautøverne.

Stiftelsen VI

I 2018 gikk Stiftelsen VI inn med 125 millioner over fem år for å styrke paraidretten. Én av fasene i dette initiativet er et samarbeid med Olympiatoppen for å løfte toppidrett for funksjonshemmede og derigjennom skape rollemodeller. Cato Zahl Pedersen forteller at denne avtalen har bidratt til mer ressurser til paraidretten og at dette gjenspeiler den paralympiske toppidrettsstrategien.

– Vi jobber hele tiden med å øke ressursene og oppmerksomheten rundt Paralympics og paralympiske utøvere. Stiftelsen VI har kommet inn og bidratt til dette, og gitt utøverne bedre forutsetninger fremover, sier Zahl Pedersen.

Før vs. nå

De olympiske lekene har en lang tradisjon, men Paralympics har kun vært på programmet siden 1960. Det var ikke før i Seoul i 1988 og Albertville i 1992, at vertskapsbyen for Paralympics ble den samme som for OL.

– Før levde man mer fra hånd til munn som parautøvere. Det fantes ikke noe verdenscup, og man både jobbet og studerte ved siden av. Jeg hadde jo et navn, men det var jo ikke snakk om noe sponsing. Den største sponsoren var Lånekassen, ler han.

Selv om Cato Zahl Pedersen var opptatt av utdannelse, ga idretten han noe mer. Han kjente på idrettsgleden og hengivenheten mot å bli best mulig. Og alpinopplevelsen ga ham «et kick».

Ifølge Cato har situasjon for parautøvere endret seg radikalt fra da han var aktiv. Det var ingen selvfølge den gang å komme inn i stipendordningen og det fantes ingen sponsorer. I dag er sponsorbildet for utøverne en helt annen, selv om han mener det fortsatt er litt å gå på.

– Utøverne i dag har veldig gode forutsetninger. Stipendordningene er blitt revolusjonert med A-, B- og utviklingsstipend, samt at det er kommet inn private aktører som Stiftelsen VI som også deler ut stipend. Det viktigste er at vi skaper et fundament for å trene, leve og hvile som toppidrettsutøvere, sier Zahl Pedersen. 

I dag finnes det også store idrettsnavn innen paraidretten, og Norge har en imponerende rekke parautøvere som har hevdet seg internasjonalt det siste tiåret. Blant dem er Sarah Louise Rung, Birgit Skarstein, Mariann Vestbøstad, Ann Cathrin Lübbe, Tommy Urhaug, Aida Dahlen, Andreas Bjørnstad, Jesper Saltvik Pedersen, Nils Erik Ulset og mange flere. Gjennom tidene har Norge faktisk vunnet totalt 584 medaljer i Paralympics, hvorav 234 er gull. Tidenes mestvinnende paralympier, Ragnhild Myklebust, kommer også fra Norge, og hun har til sammen 27 medaljer, hvorav 22 er av den edleste sorten.

Nylig ble det også gitt ut en fotobok som presenterer 101 norske paragullvinnerne.

Disse suksesshistoriene mener Cato er alfa og omega for å kunne vise frem hva paraidretten kan være.

– Nå har vi en kontinuitet med store idrettsutøvere som viser hva man kan få til. De er en inspirasjon, på lik linje med toppidretten generelt. Vi må la oss begeistre og inspirere, samt fremme mangfoldet i idretten og samfunnet, forklarer han.

Disse historiene og personene mener Cato spiller en veldig viktig rolle inn i rekrutteringen av fremtidens paralympiere, samt som inspirasjon til å skape varig aktivitet.

Han forteller at han opplever det som at det var en mer naturlig rekruttering til paraidretten tidligere, og at det er dette som opptar ham mest: Få flest mulig til å delta i idretten, og skape varig aktivitet.

– Det er blitt mer og mer en hjertesak for meg for det berører hele samfunnet. Vi må la oss begeistre – ikke bare innad i idretten, men også i samfunnet, avslutter Cato Zahl Pedersen.

    Filer

    Ingen relaterte filer.

    • Cato Zahl Pedersen i aksjon i Super-G under Paralympics på Lillehammer i 1994 (foto: Aleksander Nordahl / NTB)
    • Cato Zahl Pedersen under Paralympics i PyeongChang 2018 (foto: Geir Owe Fredheim / NIF)
    • Cato Zahl Pedersen ser på Super-G under Paralympics i PyeongChang (foto: Geir Owe Fredheim / NIF)
    • Cato Zahl Pedersen sammen med Birgit Skarstein (foto: Geir Owe Fredheim / NIF)
    • Cato Zahl Pedersen sammen med Arne Jørstad Riise under Paralympics i PyeongChang (foto: Geir Owe Fredheim / NIF)
    • Cato Zahl Pedersen og Arvid Nelson (foto: Geir Owe Fredheim / NIF)
    • Arnfinn Johnsen har portrettert Cato Zahl Pedersen og 81 andre Paralympics-gullvinnere i boken BEST (foto: Arnfinn Johnsen)