Olympiatoppen -- Sammen om de store prestasjonene

I syvende himmel

Kan norsk toppidrett lære noe av hvordan en liten stillehavsøy uten midler vant OL-gull i Rio?

Dette er den utrolige historien om lagbygging, heksekunst, verdisettet «black and white», et mål om å bli overflødig som trener, og til slutt: Suksess. Engelskmannen Ben Ryan hadde en strålende karriere foran seg som rugbytrener – så mistet han interessen og kjærligheten til sporten.

Lite visste han at en telefon fra Fiji skulle ende med OL-gull, bilde på landets sju-dollarseddel, Fijis høyeste orden og tre mål land på en stillehavsøy.

Rutinert trener

Med flere enn 300 kamper på trenerbenken for England Rugby Sevens, 56 World Series Sevens-turneringer og 28 semifinaler/finaler, er Ben Ryan en av de mest suksessrike rugbytrenerne i hjemlandet. I seks år trente han et av verdens beste rugbylag og ble dermed den som har vært trener lengst for England Sevens.

Men i 2013 var det slutt for Ryan. Han mistet både interessen og kjærligheten til rugby, og valgte å gi seg som trener. Fremtidsplanene var usikre, og verken han eller noen andre rundt ham visste hva han skulle gjøre etter at han sa opp landslagsjobben.

Så ringte telefonen: Ryan var ønsket som trener for Fiji Rugby Seven.

Rugby som religion

På Fiji er rugby nærmest sidestilt med religion. Da Ryan ble tilbudt jobben som landslagstrener fikk han beskjeden «you have 20 minutes to decide». Da skulle det være en pressekonferanse på Fiji der de skulle annonsere den nye treneren for rugbylaget, og Ryan hadde derfor kort tid på å svare. Skulle han flytte 1 600 mil bort fra alt han kjente, eller skulle han bli i England uten noen plan?

Med kun fem minutter igjen av tidsfristen tok han avgjørelsen: Han takket ja til jobben på Fiji, uten en formell avtale. Han visste verken hvor lenge han skulle være der, hvordan kontrakten så ut, eller hva han ville få i lønn.

For selv om rugby har høy status på Fiji, og laget nettopp hadde kvalifisert seg til OL i Rio de Janeiro, er det ikke mye penger i rugbysporten på stillehavsøya.

«I was told that I was expected to work as a volunteer for six months. In addition, I only had five days to get to Fiji», forklarer Ryan.

Og flybilletten? Den måtte han betale selv.

Kulturkrasj

Når man flytter til et nytt land er det alltid mye å gjøre seg kjent med. For Ryan ble møtet med kulturen på Fiji det største sjokket. Tankegangen var noe helt annet enn Ryan var vant med, og den første fitnesstesten ble et ublidt møte med den fijianske mentaliteten.

«Ingen av spillerne hadde trent for å komme i form, i tilfelle de ikke ble tatt ut på laget. Jeg vant den fitnesstesten», minnes Ryan.

Da én av spillerne ikke møtte til den omtalte fitnesstesten, dro Ryan til landsbyen der spilleren bodde. Dette var hans første møte med heksekunst, og første gang han noensinne hadde hørt «someone cursed my legs» som unnskyldning for at en spiller ikke møtte opp.

Under tempotesten, der spillerne skulle teste løpefarten sin, var det ikke mye tempo å spore. Spillerne forsto simpelthen ikke hvorfor de skulle løpe fra A til B så fort de kunne. Derfor foreslo trenerassistenten å plassere en spiller enten foran med ball eller bak for å jage den med ballen. Da skjedde det noe. Plutselig hadde spillerne et formål med løpingen, og de løp fortere enn på tidligere tester.

Ryan forsto at han måtte gjøre noe – han visste at han måtte bygge en felles tillit med spillerne, men hvordan skulle han gjøre det? Han bestemte seg for å reise rundt på øyene for å lære mer om spillerne, hvor de kom fra og for å bli kjent med familiene deres. Han spurte spillerne om hva deres «Why?» var – hvorfor ønsket de å spille rugby? Etter disse samtalene og løpetesten, ble det klart at han var nødt til å forklare spillerne hvorfor de skulle gjøre hver minste lille ting. 

Dette ble grunnlaget i filosofien hans da han jobbet med Fiji Rugby Seven. Så lenge de skjønte hvorfor de skulle gjøre noe, og var enige, hadde de et større eierskap til det de holdt på med. Og så fort de eide noe, var det mindre sannsynlighet for at det ville ryke.

Kulturbygging

Ryan og laget startet arbeidet med å bygge en sterk lagkultur med tydelige prinsipper. Verdifundamentet kalte de «our black and white». Men et slikt prosjekt tar tid, og han visste at han var avhengig av at alle på laget følte et eierskap til verdiene og samspillsreglene de ble enige om.

«The players owned the black and white, the roles and the responsibility. There were no grey. If there is grey, you get shadows and fog», forteller Ryan om verdisystemet, som altså ikke hadde rom for gråsoner.

Fly som analogi

Et fly uten forstyrrelser, flyr trygt og godt, men når forstyrrelsene kommer begynner flyet å peke nedover, og det blir kritisk. Fly ble derfor brukt som en analogi for laget og systemet deres.

Da en av spillerne testet grensene, fikk han beskjed fra de andre: «Oscar, you’re making our plane crash». Slik fikk de systemet til å fungere, enten ved klar tale eller ved å signalisere et fly som var på vei til å krasje. Denne indre justisen i laget var alfa og omega.

David Morrison sa «The standard you walk past is the standard you accept». Ryan visste at dersom de endret på standardene for én spiller, ville deres «black and white», som de hadde bygget opp, til slutt bli grått. Så da stjernespilleren brøt et av prinsippene bare én uke før OL, ble han satt ut av laget. Ryan trodde dette kunne bli en utfordring også for resten av laget, men ikke én eneste spiller klaget over avgjørelsen. Kulturen var satt – og den var sterk.

Å bli overflødig

Det harde arbeidet som Ryan og laget hadde lagt ned – både på trening og for å etablere en kultur – ga lønn for strevet under OL i 2016 i Rio de Janeiro. Laget hadde hatt et godt mesterskap, og i finalen møtte de England – Ryans forrige lag.

De to lagenes oppvarming var rake motsetninger. England hadde en nærmest mekanisk oppvarming med trenere som sto og fortalte dem hva de skulle gjøre, men de fijianske spillerne var ikke å finne. Da Ryan gikk mot garderoben for å finne laget sitt, hørte han musikk. Inne i garderoben sto laget hans og danset og lo. Det var god stemning og lave skuldre.

Ryan forteller at han hadde jobbet med den perfekte talen for laget sitt før OL-finalen. Han hadde forberedt seg, øvd flere timer foran speilet, og han skulle gi dem et uforglemmelig «Any Given Sunday»-øyeblikk. Slik ble det ikke.

«Anything I say now is for me, not for them. They are ready», tenkte Ryan mens han sto der. Så han forkastet den forberedte talen, og ba laget om å gå ut på banen og ha det gøy. Og slik ble det. Fiji Rugby Seven vant finalen mot England og tok med seg den første OL-medaljen noensinne hjem til den lille Stillehavsøya.

Hans mål som trener er å bli overflødig, i den forstand at spillerne har den selvtilliten de trenger for å kunne prestere uten ham. Det klarte han. «I could have gone to the stands that day and had a beer», minnes Ryan.

I tillegg til gullmedaljene ble Fiji Rugby Seven kåret til OLs «Male Team Performance» i Rio de Janeiro 2016. Ben Ryan ble nasjonalhelt på Fiji, og ble tildelt landets høyeste orden, Companion of the Order of Fiji. I dag preger rugbytreneren baksiden av Fijis 50 cent-mynt og er avbildet på landets sju-dollarseddel. Om han noen gang får benyttet den tre mål store tomten han ble tildelt på stillehavsøya, skal være usagt, men hans tildelte Fiji-navn Ratu Peni Rayani Latianara lever nok evig.

Lagets eneste verdi «Vei Lomani» oppsummerer den fantastiske reisen til Fiji Rugby Seven: «Work together, love each other». Disse ordene er foreviget på håndleddet til Ben Ryan.

Historien er hentet fra Ben Ryans foredrag «Sevens Heaven» som han holdt på Olympiatoppen 6. februar 2020.

    Filer

    Ingen relaterte filer.

    • Ben Ryan, Tore Øvrebø, Marit Breivik og Else-Marthe Sørlie Lybekk på Olympiatoppen (foto: Kristin Bentdal Larsen)
    • Ben Ryan tar en prat med toppidrettssjef Tore Øvrebø (foto: Kristin Bentdal Larsen) etter foredraget på Olympiatoppen
    • Ben Ryans tatovering av «Vei Lomani», lagets eneste verdi (foto: Ben Ryan, Instagram)