Olympiatoppen -- Sammen om de store prestasjonene

Toppidretten på egne ben

Jeg oppfatter det som politisk ukorrekt å snakke om det som ligger til grunn for ekstreme norske idrettsprestasjoner.

I de store øyeblikkene, når Aamodt strekker hendene i været, når Northug rykker, Tutta putter som en verdensener, syklistene dytter sykkelen først over mål, eller Bjørndalen treffer blinker som om han hadde automatgevær, viser det norske folk en glødende interesse for toppidretten og resultatene. 

Prestasjoner i OL og VM engasjerer og inspirerer.

I Norge har vi en sterk toppidrett, og vi hevder oss på et meget høyt nivå i mange idretter - langt flere enn det som er naturlig for et land med Norges størrelse og folketall. Parallelt har vi en sterk breddeidrett med stor aktivitet over hele landet.

Toppidretten har stor eksponering, og tar etter manges oppfatning en altfor stor plass. Folk snakker om medaljene, resultatene og profilene - utøverne, trenerne og lederne. I liten grad snakker man om, og vektlegger, hva disse prestasjonene er bygd på, og hvilke samfunnsmessige verdier man utvikler.

Stor samfunnsbetydning.

Når man snakker om toppidrett og prestasjoner i et samfunnsmessig perspektiv, har de fleste en tendens til å pakke inn diskusjonen i et teppe av generelle verdier og ikke bruke toppidrettens prestasjonsverdier.

Idrettsbevegelsens grunnleggende verdier blir ofte fokusert, og fortsatt må og skal idretten synliggjøre sitt viktige samfunnsmessige arbeid. Jeg fikk for en tid tilbake en imponerende orientering om Norges Fotballforbunds arbeid knyttet til integrering, inkludering, antirasisme, trivsel og miljø. Det samfunnsmessige engasjementet i idretten står fjellstøtt.

I arbeidet etter å søke et større samfunnsansvar, må toppidrettens verdier bli tydeligere, og vi må ha politikere og ledere som tør å stå på barrikadene og stå for at vi skal ha en sterkere toppidrett.

Toppidrett har en samfunnsmessig verdi som etter min mening står på egne ben. Dersom toppidretten og toppidrettsutøveren representerer en egotripp uten et klart samfunnsperspektiv, er den meningsløs.

Stolthet og ære

Det å ha en god toppidrett, en toppidrett som leverer resultater og tar medaljer i internasjonale konkurranser og OL, har en positiv verdi for et moderne samfunn. Det har med stolthet å gjøre. Det handler om identitet, om toppidrettsutøvere som forbilder og som inspirasjon i samfunnet. Men det handler også om en politisk betydning. Gode resultater i idrett tas i mange sammenhenger til inntekt for at samfunnet er velfungerende og velorganisert. Riktignok har vi sett slike eksempler på godt og vondt, men i et internasjonalt perspektiv er det lang tradisjon for at toppidretten har en politisk betydning.

Norsk toppidrett skal fremstå som en inspirator både for norsk idrett generelt og for andre samfunnsområder. Toppidretten skal synliggjøre Norge på en positiv måte, og være en brobygger mot, og en døråpner til, nasjoner vi ønsker å samarbeide med i internasjonal idrett og på andre samfunnsområder. Toppidretten må kunne inspirere på områder der Norge har forutsetninger for å markere seg internasjonalt - politisk, økonomisk, kulturelt, vitenskapelig og industrielt.

Jeg savner en tydelighet på å bygge toppidretten også på selvstendige ben. At vi tør å slå fast at toppidretten har en selvstendig nytte i et samfunn. At vi tør å erkjenne det ekstreme i toppidrettens natur. Det ekstreme som lever sitt eget liv, uavhengig av barne- og breddeidretten.

Må være ydmyke.

Toppidretten snakker gjennom prestasjonene og rollemodellene. Prestasjonen har en verdi i å anskueliggjøre menneskets potensial og muligheter. I et slikt perspektiv kan toppidretten også betraktes som en arena for utvikling av menneskelig potensial. Den viser, på sitt beste, hva som er mulig for et menneske å oppnå gjennom utvikling av forutsetninger for prestasjon.

Toppidretten må derimot være ydmyk overfor andre miljøer og prestasjonskulturer utenfor vår egen andedam, og lære av disse. Da kan vi videreutvikle en prestasjonskultur i Norge, som gir et konkurransefortrinn på mange områder.

Forutsetningene for prestasjonen, og arbeidet med å gi mennesker mulighet til å utvikle ekstreme ferdigheter, må gis bedre vekstvilkår. Derfor må vi også tørre å være tydelige på dette området. Prestasjonstenkningen må eksponeres av politikere og idrettsledere, slik at det å utvikle store prestasjoner enten det er i idrett, kultur eller næringsliv, verken blir mistenkeliggjort, skummelt eller farlig, men blir en del av en sunn, verdibasert, menneskeutviklende tenkning.

Kreativitet og kvalitet.

Som toppidrettsutøver befinner man seg i en vedvarende prestasjonstilstand. Det dreier seg om å få mest mulig ut av sitt «talent», og å utnytte og utvikle sine forutsetninger til det maksimale. Man har et permanent fokus på å videreutvikle prestasjonene. Arbeidet preges av kontinuitet. Man er konstant «koplet på».

Intensiteten i arbeidet varierer, men jobben som skal gjøres har alltid som mål å komme videre. Man er alltid ute etter mulige endringer for å få enda mer ut av treningen og forberedelsene. Man må være kreativ eller få andre til å være kreative for seg. Kreativiteten må kobles med kvalitet - og kvaliteten kjenner ingen grenser.

Jeg oppfatter at det ofte er politisk ukorrekt å snakke om disse viktige forutsetninger og krav som ligger til grunn for de største prestasjonene, og de personlige kvaliteter som er nødvendige for å nå det ekstreme, det usannsynlige, det som en ikke skulle tro var mulig. Det bør det ikke være.

For de aller fleste av oss er mestring målet, og det å mestre en oppgave gir en god følelse. Men for noen er prestasjonen motivasjonen, det å sprenge grenser og mestre utfordringer på høye prestasjonsnivåer.

Grensesprengende.

Mens den ekstreme prestasjonen, den som flytter grenser eller sprenger dem, den som gir oss gull i idrettsmesterskap, den som gir oss kunstneriske opplevelser som beveger oss, eller skaffer oss verdier i næringsliv, er den som bringer oss videre og utvikler mennesker og samfunnet mot nye mål.

Vi liker å snakke om resultater og sole oss i nasjonal glans sammen med dem som presterer. Men liker vi forutsetningene for prestasjonene?

Det betyr å legge til rette for en prestasjonsutvikling hvor målet er å bli god, og bli best. Det betyr å ville prioritere å gi vekstvilkår for unge mennesker som har denne indre gløden i å utforske sine og menneskets muligheter til det ekstreme.

Det betyr også å gi vekstvilkår der hvor markedskreftene ikke fungerer som finansiering. Ser man samfunnsperspektivet i prestasjonstenkningen, eller prestasjonskulturen i et samfunnsperspektiv, er det ressurser i Norge til å bidra i større omfang enn i dag.


30. mai 2007



Jarle Aambø



    Filer

    Ingen relaterte filer.