Olympiatoppen -- Sammen om de store prestasjonene

Bredde skaper ikke toppidrett

Det finnes ingen dokumentasjon på at breddeidrett og allsidighet skaper toppidrettsutøvere. 

Norsk toppidrett har hatt en fantastisk utvikling fra slutten av 1980-tallet og frem til i dag. Men har vi vært dyktige nok til å sikre gode forutsetninger for fremtiden gjennom denne perioden? 

Har vi evnet å utvikle de unge som har ligget bak de beste, og har vi hatt nok oppmerksomhet på barne- og ungdomsidretten med et toppidrettsperspektiv?

Bredde - og myter

Vi har en fantastisk barneidrett i Norge gjennom klubbstrukturen og frivillighet. Dette er med på å gi oppvekstvilkår som er blant det beste som finnes. Idretten har utfordringer med å få de oppvoksende generasjoner i enda mer aktivitet, da kombinasjonen mindre fysisk aktivitet og dårligere ernæring kan få samfunnsmessige konsekvenser i fremtiden. Alt dette arbeidet er viktig og viser idrettens grunnleggende verdier. Men dekker dette toppidrettens behov og forutsetninger i fremtiden?


Toppidrettens fremtid bygges på kontinuerlig god utvikling av talentfulle, unge utøvere - utøvere med tekniske, fysiske, mentale og sosiale forutsetninger.

Kvantitet

Det kan ikke fra noe kjent forskning dokumenteres noen direkte sammenheng mellom bredde - kvantitet / antall utøvere og toppidrettsprestasjoner. Det man vet, er at der hvor det tidlig skapes utviklingstenkende miljøer som frembringer utøvere med god basiskapasitet og gode ferdigheter, blir det en varig, sterk motivasjon.

Det har i lang tid vært en kvantitetstenkning i idretten. Både fra idrettens og statens side har det vært et sterkt fokus på antall utøvere og aktivitetsmengde som kriterier for tildelinger og støtte. Dette er riktig i et helhets-, bredde-, og helseperspektiv, men langt mindre viktig i et prestasjons- og toppidrettsperspektiv.

Vi ser stadig idretter med et svært lite utvalg / antall på rekrutteringssiden, prestere på høyt nivå, samtidig som store idretter med høyt medlemsantall ikke skaper toppresultater. Det er kvaliteten på arbeidet i barne- og ungdomsidretten som er avgjørende for om toppidretten i Norge skal være konkurransedyktig i fremtiden, ikke antallet barn og unge. Det er imidlertid viktig igjen å understreke at barne- og ungdomsidretten har en egenverdi, og den skal ikke være et middel for toppidretten.

På bakgrunn av dette må vi i fremtiden være mer opptatt av innholdet - pedagogikken / læringen - og kulturen / miljøet på idrettsarenaen for barn og ungdom. Gode læringsarenaer, mestring og utvikling, er de viktigste elementene for å få unge utøvere til å stadig legge et bedre grunnlag for prestasjoner på kunstnerens nivå. Derfor er det sentralt for fremtidens toppidrettsutøvere at vi har gode trenere - pedagoger og tilretteleggere - på et tidlig tidspunkt i en utøvers utvikling. I dag er dette for tilfeldig og for lite basert på kunnskap og erfaring.

Kanskje kan en gjennom et tettere samarbeid mellom skole og klubber finne en ny arena for utøvere og lag med mestring og utviklingsfokus. En har kommet et stykke på vei i den videregående skolen i dag, men dette må utvikles videre, og man må utvikle gode modeller på barne- og ungdomsskolenivå.

Fordypning

Skal vi utvikle utøvere til fremtidens høyeste internasjonale nivå, må vi sørge for at de har lært både det grunnleggende og det spesifikke tekniske for den enkelte idrett i tidlig alder. For mange idretter er dette helt avgjørende. Vi bør nå kvitte oss med de belastende begrepene allsidighet og spesialisering.

Det vi ønsker er en tidlig fordypning i særidretten. Vi bør dyrke de unges motivasjon og nysgjerrighet i å utforske den enkelte idrett, og deres egen kapasitet og ferdigheter. På samme måte bør en tømme begrepet allsidighet, og i stedet snakke om variasjon.

Man trenger en variert påvirkning og læring, men i et perspektiv hvor en går innover i sin idrett og utforsker sine evner og den enkelte idretts utfordringer.

Nye undersøkelser fra USA viser at barn utvikler stress i jaget etter å rekke å få med seg treninger i flere idretter og aktiviteter. Det barn trenger, er fordypning og variasjon. Det vil si et begrenset antall idretter, men med et variert innhold og god tid til fordypning og læring av grunnleggende teknikker og ferdigheter.

Konkurranse

Idretten har kommet i en situasjon hvor konkurranser har blitt så «farlig». Toppidretten oppleves tvert imot av de aller fleste som positiv, uavhengig av resultater. Gjennom gode læringsprosesser, mestring og prestasjonsutvikling skapes det kun vinnere. Erfaringene med nederlag og seire er nyttige egenskaper å ta med seg videre i livet, ikke minst evnen til å snu nederlag til læring. Noen opplever å vinne, de fleste opplever tap.

I andre miljøer, som for eksempel musikk, kan barn med stor aksept fordype seg i sitt instrument langt utover det som idretten «tillater». Et stortalent i fiolin, som øver fire-fem timer om dagen, høster beundring. I disse miljøene kan man også utnytte konkurranser som læringsarena, og trene på å eksponere seg overfor et stort publikum.

Det er også interessant å se kunnskapskonkurranser på TV hvor unge får trening i å synliggjøre sin fordypning. Hvorfor er det ikke slik i idretten?

«Bruk pisken!»

Det er ikke tvil om at vi trenger en grundig debatt om de holdninger og den kultur vi har rundt de unge som er dedikert til en idrett. Her er foreldrene også sentrale. Min kollega i Team Danmark, Susanne Hedegaard, sendte nylig ut brannfakkelen i Berlingske Tidende; «Forældre, brug pisken» og underbygger dette med at det i dansk idrett trenes for lite og for lite målrettet mot et toppnivå.

Vi ønsker ikke å gå i ytterliggående regimers fotspor, men vi søker en sunn utviklende, morsom, variert idrett, hvor det gis muligheter til de som har talent for fordypning og prestasjonstenking på et tidlig tidspunkt. Vi har kompetansemessige forutsetninger for dette - men bruker dem ikke.


11. november 2006

 

Jarle Aambø

 

 

    Filer

    Ingen relaterte filer.