Olympiasamling er en eksklusiv årlig samling hvor NIFs og Olympiatoppens samarbeidspartnere møter toppidretten til faglig utveksling og inspirasjon. Årets samling hadde lagbygging for utvikling og prestasjon som hovedtema. Toppidrettssjef Tore Øvrebø startet med refleksjoner rundt det å lede i front, forankret i en kultur, med den betydelige sportslige suksessen Norge opplever, som bakteppe.
- Vi har gjort det forbausende bra i norsk toppidrett de seneste årene. Det er noe med hvordan norsk toppidrett nå drives over hele linjen. Her har Olympiatoppen ansvar for på tvers-tilretteleggingen. Det er vi i Norge som nå blir sett i kortene av mange i verden. Modellen vår er forbausende kostnadseffektiv. Det mest overraskende for utlendingene, er hvor snille vi er med ungene våre, innleder toppidrettssjefen og utdyper Olympiatoppens oppdrag:
- Vi skal bidra til å øke vinnersjansene for norske toppidrettsutøvere, og alt vi gjør skal henge sammen med dette formålet. Utøverne får medaljene, vi legger til rette for dem, fortsetter Tore Øvrebø.
Kulturen kan gå i glemmeboken
Han reflekterte videre omkring Olympiatoppens filosofi, som er «sammen om de store prestasjonene», og vektla at Olympiatoppen skal bygge to lag fremover, nemlig Olympiatoppens eget lag og Los Angeles-laget, og at kulturarbeidet er en viktig del av dette.
- Kulturen kan lett gå i glemmeboken, at vi tar kulturen for gitt. I perioder har vi sterkt fokus på kultur, og så får ting satt seg etter hvert. Men så kommer det nye utøvere, nye trenere og nye ansatte, og noen tar det for gitt at her er det sånn, men slik er det ikke. Kulturen må jobbes med. Hva er det greit er forskjellig, hva er viktig å ha felles? Vi må ha et minste felles multiplum, sier Øvrebø.
Olympiatoppen har nylig hatt en intern kulturprosess, hvor alle ansatte har vært med på å utvikle kulturtrekkene; vær nysgjerrig, dyrk fellesskapet, søk tverrfaglighet, vis fleksibilitet og skap kvalitet.
- Dette skal vi ha fokus på fremover. Hva betyr dette for meg? Hva betyr dette for den enkelte? Språket må være veldig presist, og skal det være presist, må vi snakke om hva ordene betyr. Hva betyr fellesskap? Fleksibilitet? Det er mye vi tror vi er enige om, som vi egentlig ikke er enige om. Vi må bryte ned kjernen og bli enige om hva det betyr. Det gjelder også når vi jobber med kultur og hvordan vi skal forstå kulturtrekkene, sier Tore Øvrebø.
Stigende utviklingskurve
Han reflekterte videre over at det er forskjell på endring og utvikling, og at det ikke er gitt at endring gir utvikling. Øvrebø trakk fram hvordan norsk toppidrett jobber sammen gjennom fireårsperiodene mellom hvert OL og Paralympics.
- Det vi klarer, som få andre nasjoner får til, er at vi jobber sammen om utvikling i fire år, og så står vi sammen om gjennomføring av OL/PL i 16 dager. Når vi så har gjennomført en fireårssyklus og ett OL/PL, starter neste fireårsperiode på et enda høyere nivå og med en felles kultur. Da får vi en stigende utviklingskurve. Hvor langt kan så dette bære? Der kommer det å lede i front inn. Vi må fortsatt tenke utvikling. Og husk, dette gjelder alltid: Å være gode venner også etterpå!
Thorir Hergeirsson var landslagssjef for Håndballjentene i 15 år, og ledet dem til 17 medaljer i denne perioden, herav 11 gull. I dag er han rådgiver for det islandske håndballforbundet og ansatt som fagkonsulent idrettscoaching på Olympiatoppen. Hergeirssons tema var «Hva trenger vi for å bygge et godt LAG som presterer over tid?». Han innledet med å fortelle at hans første utdannelse, var som snekker på Island.
- Det er mange likheter mellom å bygge lag, kulturbygging og husbygging. Hvorfor? Hvis et hus skal stå over lengre tid, må det tåle jordskjelv, vind og vær. Det samme må et lag tåle. Det blåser, det blir jordskjelv, det blir storm. Huset må tåle det, laget må tåle det, sier Thorir Hergeirsson.
Husbygging og lagbygging
Han påpeker at det er mange likheter mellom husbygging og lagbygging, men at det er forskjellige materialer.
- Vi må ha folk med forskjellige ferdigheter, egenskaper og kunnskaper for å få dynamikken. Så må vi ha en felles ambisjon, et felles mål. Med en gang vi har et mål, får vi noen krav, og menneskene må forplikte seg til målet. Verdier gir retning og sier noe om hva som er viktig for oss. Hvordan ønsker vi å ha det hos oss for å trives og prestere, spør Hergeirsson.
Han lister opp en rekke faktorer, som er nødvendige for å bygge et lag som presterer, og som evner å gjenta prestasjoner over tid; mennesker, felles arbeidsmål, forpliktelser, verdier, involvering, relasjoner/tillit, trygghet/trivsel/mestring, nysgjerrighet, deling/utviklingsfokus, samarbeidsvilje, lederskap og rolleavklaringer.
- Rolleavklaringer er noe av det viktigste i et lag. De må være definerte. Det som er viktig, er å bli kjent med menneskene bak rollene. Videre er utvikling et must om vi skal prestere over tid. Det vi gjorde i går, er ikke godt nok i morgen. Så trengs godt lederskap. Det er helt avgjørende å ha ledere ut i laget formelt og uformelt, mennesker som går foran, fortsetter Thorir Hergeirsson, som i trenerkarrieren sin var opptatt av å skape et lag som kunne vinne flere ganger, ikke bare ha suksess én gang.
- Vi må alltid måle oss mot de aller, aller beste, det er den eneste referansen som er god nok både individuelt og kollektivt. Så må du kunne levere kompetanse med samme kvalitet gjennom hele kampen, i kamp etter kamp, og høy kvalitet gjennom et helt mesterskap, og orke å stå i trykket. Mellom mesterskap finner vi ut hva vi trenger til neste gang. Skal laget levere igjen, trenger vi å være i utvikling. Det er forskjellen på å vinne én gang og flere ganger, avslutter Thorir Hergeirsson.
Samling i bunn med fotballandslaget
Brede Hangeland er spilleransvarlig for herrelandslaget i fotball, som kom til kvartfinalen under sommerens fotball-VM. Han fortalte om lagbyggingen på landslaget, og brukte det brutale tapet i EM-kvalifiseringskampen mot Skottland på Ullevaal, som utgangspunkt og nullpunktet for prosessene.
- Det var samling i bunn, men du skal aldri undervurdere en god krise. Det er på bunn du kan sette ny retning, sier Brede Hangeland, som kunne fortelle at de etter skuffelsen i EM-kvalifiseringen jobbet med tillitsavklaringer, både opp imot styret, trenerteam og spillere, for å forsikre om at det lå både faglig og menneskelig tillit og respekt i bunn.
- Vi jobbet med hierarki, både sportslig og sosialt, og jobbet spesielt med dem øverst i hierarkiet, for å få dem til å forstå makten de har og hvordan de kan bruke den. Dette gjaldt spesielt de mest profilerte. Hvordan er de med de nye? Vi gjorde et godt stykke arbeid med kulturen vår. Man må investere tid i relasjonene. Man må ikke være bestevenner, men det må være grunnleggende respekt, fortsetter Hangeland.
Sju spillere i ledergruppen
Overskriftene på kulturtrekkene laget jobbet fram, er fellesskap, kampmentalitet, eierskap, treningsmentalitet og best i verden på de enkle tingene. I kulturprosessen valgte trenerne også en ledergruppe blant spillerne, sju spillere som fikk et ekstra ansvar. De skulle være kapteiner, sette standarder, være bevisste sitt eget kroppsspråk, være god på kommunikasjon og bygge tillit.
- Vi har diskusjoner med ledergruppen om spillet på banen, men mest om det som skjer utenfor banen. Hva trenger laget nå? Hva kan vi gjøre for å få det bedre nå? Hvis de sju i lederteamet bestemmer seg for at en trening eller et møte skal bli bra, så blir det slik, sier Brede Hangeland og trekker fram at landslagssjefen er veldig opptatt av forholdet mellom frihet og ansvar.
- Ståles mantra er skillet mellom frihet og ansvar. Presset under VM er nesten ikke til å tåle, så da er frihet viktig, for eksempel når du har fri. Vi hadde god effekt av å bevare en viss normalitet i det som var galskap. Det var en suksessoppskrift. Vår erfaring er også at du må være emosjonelt oppmerksom med unge mennesker. Det bygger større tillit. Spillerne har en enorm tillit til Ståle, fordi han er med dem emosjonelt, sier Hangeland og avslutter med:
- Laget er viktigere enn alle enkeltpersoner. Det er ingen grenser for hva et lag kan oppnå, ingen grenser!
Elsker å være del av kulturen
Etter de første innleggene, var det en panelsamtale ledet av Johan Flodin, hvor Hergeirsson og Hangeland reflekterte videre over temaet lagbygging og kultur.
- Det er utrolig inspirerende å se hvordan håndballjentene presterer over tid. De er en inspirasjon for hele samfunnet. Det krever jo en tilnærming der du alltid er interessert i utvikling. Toppidrett er reisen mot perfeksjon, du prøver og prøver, men når aldri målet helt, sier Brede Hangeland, hvorpå Hergeirsson blir spurt om hva han mener er forklaringen til håndballjentenes sult på nye suksess, nye mål og ny utvikling.
- Jeg tror den viktigste årsaken er at de innerst inne har en enorm drive og elsker det de holder på med. De har levd av å være håndballspillere, og så elsker de å være en del av denne kulturen på grunn av det landslaget er og betyr for dem. De eldste er mentorer for de yngste, de er faddere. Det er lite jeg har trengt å gjøre, men fasilitere at de erfarne tar seg av de ferske, for eksempel ved at de deler rom en uke på samling, sier Thorir Hergeirsson.
Deling av kunnskap og erfaring var et gjennomgående tema, som også er et av hovedmantraene i norsk toppidrett, som andre nasjoner sliter med å få til.
- Alle mennesker har noe som har gjort dem gode. Hvordan kan vi dele det? Deler du, så får du mye tilbake. Den delingen kommer alle til gode. En kultur med deling av alt, gir et godt lag, sier Brede Hangeland og legger til:
- Suksessoppskriften i norsk idrett, er at vi behandler hverandre som vanlige mennesker!
Brief og debrief – før og etter
På andre del av samlingen, var det lagt opp til walk and talk, med fire ulike presentasjoner på ulike steder i Olympiatoppens lokaler, hvor fokus var tett på praksis. Den ene posten var Trond Ytreeide Carlsen, som tidligere jobbet for beredskapstroppen, men nå er i Tine. Temaet hans var «brief og debrief – hvordan optimalisere for prestasjon og utvikling?» Ytreeide Carlsen tok utgangspunkt i fire faser; før, under, etter og transfer.
- Alle aktiviteter inneholder disse fire fasene, de ruller hele tiden, for et år, for en arbeidsdag, for et møte. Min erfaring er at hvis du over tid er bevisst de fire fasene, så får du utvikling, sier Trond Ytreeide Carlsen, og la spesielt vekt på «før» og «etter». «Før» gjennom å sette seg mål, forberede og planlegge både fysisk og mentalt. «Etter» gjennom evaluering av seg selv, tilbakemeldingskultur og læringspunkter.
- Så går dette i loop. Målsetting og fokuspunkter før, evaluering og læring etter. I beredskapstroppen innførte vi dette for de mest alvorlige situasjonene, og satte krav om at ledere måtte være bevisste i før-fasen og sette av tid til etter-fasen. Vi Var rigget for de mest alvorlige tilfellene, men effekten fikk vi i hverdagen, fortsetter Ytreeide Carlsen.
Han trakk videre fram to lederprinsipper, å lede med spørsmål, ikke med svar og utvikling gjennom evolusjon, ikke revolusjon. Og alltid med før- og etter-dimensjonen.
- Hvordan kjenner du det etter møtet? Hva synes du selv? Hva tenker du neste gang? Prioritere at man kan legge inn en etter-fase oftere enn man tenker. Når gjør jeg dette? Stille krav om at jeg må gjøre det selv som leder i et team, det tar ikke mange minutter, avsluttet Trond Ytreeide Carlsen.
Skal du prestere som lag, må du ha kjøreregler
Amalie Iuel er friidrettsutøver, og har de siste årene vært del av Friidrettsforbundets offisielle satsing på stafettjentene. Sammen med trener, Unn Merete Lie Jæger, delte hun tanker om stafettsatsingen og «ledelse fra individ til lag – roller, tydelighet og forpliktelser». Friidrett regnes normalt som en sterkt individuell idrett, der det individuelle vanligvis er målet. Nå skulle det plutselig bygges lag.
- Vi er jo en gjeng individuelle utøvere, der det kan være utfordrende å sette oss sammen som et lag, sier Amalie Iuel.
Reisen for stafettjentene endte først med at de kvalifiserte seg til OL, og deretter at de vant VM i stafetter på 4 x 400 m.
- Da vi dro første gang, var det happy go lucky. Vi hadde ikke satt noen interne regler. Skal du prestere på høyt nivå med et lag, må du ha noen kjøreregler, så vi satte oss ned og lagde noen interne regler. Jentene bestemte selv hvordan vi skulle ha det, sier Unn Merete Lie Jæger.
- Jeg husker mange sa at dere har det fint nå, men bare vent, det vil sprekke. Det var kjipt at folk skulle definere hvordan vi skulle ha det. Kjørereglene handlet mye om kommunikasjon, tillit og takhøyde, med tillit i bunn. Vi skulle være helt ærlige i bunn. Ærlighet med kjærlighet. Det handlet mye om hvordan vi kommuniserer med hverandre, og at alle forstår at det jeg sier, sier jeg for å hjelpe laget, forteller Amalie Iuel.
Skal du ta medalje, må du komme på trening
Unn Merete Lie Jæger er trener for stafettlaget, men hun har ikke erfaring fra stafett, så hvordan skulle det gå?
- Du hadde jo ikke så mye stafetterfaring, mens jeg hadde stafetterfaring fra USA. Du sa at siden jeg hadde erfaring fra vekslinger, så ga du meg ansvar for vekslingene, sier Amalie Iuel, som altså opplevde at treneren overlot en svært viktig del av ansvaret for forberedelsene til en utøver.
En viktig del av en slik satsing, er målprosessen. Hva ønsker laget sammen å oppnå? Og hva kreves for å nå målene?
- Du må ha eierskap til prosjektet og definere målene, de satte utøverne selv. Etter det kan du begynne med forventningsavklaring. Skal du ta medalje i VM, må du komme på trening, sier Lie Jæger.
Sterkere glede som lag
Som både Thorir Hergeirsson og Brede Hangeland var inne på, er det viktig å trives i laget. Alle må ikke være bestevenner med alle, men det må være en kultur for å trives sammen og like å jobbe mot et felles mål. Slik også for stafettjentene.
- Det som gjør oss unike sammenlignet med andre land, er samholdet. Alle er villige til å blø og gå det lille ekstra. I tillegg til å gjøre det bra på stafett, har vi løftet nivået individuelt. Nå er det en kultur med et sted vi har lyst til å være, man vil være med på dette laget, sier Amalie Iuel, som også kom med en erkjennelse om seg selv og sin egen karriere.
- Jeg har alltid sett på meg selv som en individuell utøver, lag har ikke vært noe for meg. Men når du lykkes alene, er du den eneste som kjenner på lykken. Når du får det til som lag, og kan juble sammen med tre andre, pluss to på tribunen, blir det så mye sterkere, avslutter Amalie Iuel, som på tampen av seansen kom med nyheten om at hun fremover skal være assistenttrener for stafettjentene sammen med nettopp Unn Merete Lie Jæger.
Dagens unge kan ikke sykle…
«Drømmen om verdens beste lag – struktur og systematikk som verktøy i kultur- og lagbygging» var temaet for Jason Dyck, leder for parasykling og banestrategi i Norges Cykleforbund. I denne settingen var utgangspunktet forbundets satsing på banesykling, og Dyck hadde med seg den unge banesyklisten Hilmar Livrud Lindtveit, som syklet på stormøllen under Dycks presentasjon. Dyck kunne fortelle at Livrud Lindtveit hver morgen trener sammen med Norges erfarne banesykkelstjerne, Anita Stenberg, på velodromen i Asker, og at det gir en vinn-vinn-situasjon.
- Hilmar kan pushe Anita på trening, slik at hun får nytte av pacing fra ham, mens Hilmar lærer av Anita og hennes coach på et svært høyt nivå, sier Jason Dyck.
Han kunne fortelle at Cykleforbundet har lagt en ti års-strategi, med satsing på unge talenter, hvor OL i 2028 er forventet å bli med kun Anita Stenberg på startstreken som medaljehåp, så forventer man å stille med et sterkt olympisk lag i 2032, mens målet i 2036 er å dominere banesyklingen.
- Vi har en hel gjeng av unge talentfulle syklister, vi har dyktige trenere, gode fasiliteter, greit klima, er sterke på utstyr og har to velodromer. Vi har ingrediensene til å skape noe spesielt. Vi ønsker å bli verdensledende innen ti år, sier en ambisiøs og optimistisk Jason Dyck og fortsetter:
- Vi ser at det er en ny generasjon banesyklister, som begynner å utvikle seg. Det er den første generasjonen som vokser opp med velodromer. Det er en bra gruppe unge banesyklister, som vi vil lage en karrierevei for. Vi har kort tid og lite penger, men vi har mange dyktige trenere, som er helt nødvendig, sier Dyck.
Rekruttering av nye, unge syklister er en viktig del av Cykleforbundets satsing, og både satsing på treningsleirer for 12-16 åringer og rekruttering gjennom skolene er en del av planen.
- Vi har kjøpt 20 ungdomssykler og jobber med Asker kommune for å bringe inn hele skoleklasser til velodromen. Da samler vi alle barna, og de får helt likt utstyr. Vi er opptatt av å senke barrierene, og unngå at økonomi står i veien, og gjøre sykler tilgjengelig. Vi ønsker å skape en plass hvor de kan vokse og utvikle seg, og så må vi vise hva veien er og hva som kreves, fortsetter Jason Dyck og kommer med et lite hjertesukk til slutt:
- Vi må faktisk lære denne generasjonen å sykle, for de fleste bruker bare sparkesykler. Vi får derfor en større rolle, vi må lære dem å sykle og så må vi lære dem banesykling.
Knegruppa – en møteplass for kneskadde
Knegruppa er blitt en institusjon i Olympiatoppen. Den ble i sin tid etablert av fysioterapeut Håvard Moksnes, og er et rehabiliteringsprosjekt på tvers av idretter, hvor utøvere med kneskader (eller iblant også andre skader) møtes, både for tverrfaglig rehabilitering, men også for å bygge relasjoner, dele og ha et fast møtested.
- Knegruppa ble etablert fordi man så at å være kneskadet var en ensom prosess. Vi møtes en gang i uken, trener sammen, samles i en ring, deler erfaringer, hører hvordan alle har det, så har vi en bolk med mental bevissthet. Det er ikke bare fysisk, men også mentalt, og så avslutter vi med en konkurranse. Målet med konkurransen er å mette konkurranseinstinktet, forteller Maren Stjernen, som er ansvarlig for knegruppe på Olympiatoppen.
Kneskader ender ofte med langvarige opptreningsperioder, og krever mye av en utøver, både fysisk og mentalt.
- Vi ser at utøverne går fra en forutsigbar hverdag til en åpen kalender. Utøverne spiller inn hva de har behov for, og så tilpasser vi treningen og opplegget etter det. Det kan være usikkerhet, stressmestring, hva utøverne føler er vanskelig, og så har vi koblet på idrettspsykolog, sier Maren Stjernen.
En av dem som har vært med i knegruppa, er alpinisten Vetle Fjellstad Fosse. Han er en av (dessverre) mange alpinister som i årenes løp har vært med i gruppa.
- Etter at jeg ble skadet, mistet jeg kontakten med gruppen min, og hadde sjelden noen å trene med. Da ble knegruppa løsningen, og trene fast med dem hver uke. Det var et pluss å møte folk i samme situasjon. Gir du, så får du. Det er alltid interessant å høre hvordan andre løser sin situasjon. Høydepunktet er konkurransene, det får i gang konkurranseinstinktet, sier Vetle Fjellstad Fosse.
Knegruppa gir altså en felles møteplass, den gir et trygt rom og muligheten til å dele erfaringer på tvers. Videre mulighet til å konkurrere og oppleve glede og mestring, men også en forutsigbar hverdag som også danner vennskap. Knegruppa har over tid vist at fellesskapet på Olympiatoppen ikke bare gjelder når man presterer, men også når man er skadet og står utenfor den vanlige hverdagen.
Dagen ble avsluttet med en kort oppsummeringssekvens, hvorpå toppidrettssjef, Tore Øvrebø, avsluttet:
- Det eneste varige konkurransefortrinnet er kultur og utvikling!