Olympiatoppen -- Sammen om de store prestasjonene

Toppidrettens balansekunstnere

Gode trenere er balansekunstnere. De må balansere mellom det planlagte og det uforutsette. Dette krever praktisk klokskap. Hvordan har de håndtert dette den siste tiden?

Epidemisituasjonen vi står i har gjort verden og vår hverdagspraksis mer usikker og uforutsigbar. Vi har aldri vært i en lignende situasjon tidligere, og dette gjør det ekstra krevende, fordi vi ikke har noe å sammenlikne med. Usikkerhet, uforutsigbarhet og ambivalens er imidlertid en vanlig del av hverdagen for de aller fleste ledere i (topp-)idretten, og spesielt for (landslags-) trenere. Noen av kjennetegnene til de aller beste trenerne er at de er fleksible og klarer å tilpasse den godt planlagte treningen eller konkurranseplanen, til de situasjoner som til enhver tid oppstår.

Vi er derfor ikke overrasket over at trenere vi jobber med i dag, både sentralt og regionalt, har vært gode til å tilpasse seg situasjonen de står i. Det gjelder både egen situasjon i rollen som trener, og med tanke på å lede laget og andre i teamet. Fra dag én har de vært opptatt av å finne ut hvordan utøverne kan få tilpasset sitt behov for trening der de er. I god dialog med den enkelte utøver, og eventuelt andre ressurspersoner, har de skreddersydd løsninger for hver enkelt. I tillegg til det faglige oppfølgingsarbeidet, har de også jobbet med å finne gode praktiske løsninger, informere om politiske beslutninger og sørge for at smittevernstiltakene blir fulgt opp.

Det som har vært mest fremtredende hos trenere vi jobber med, er fokuset på normalisering og å opprettholde den gode utviklingskulturen. For eksempel har flere trenere og utøvere poengtert at tiden uten konkurranser gir større mulighet til å jobbe med individuelle utviklingsoppgaver, som de ellers ikke kunne ha prioritert i like stor grad.

Mange trenere har stått i krevende dialoger med utøverne. Ikke minst med utøverne som ikke fikk mulighet til å konkurrere i OL eller Paralympics i Tokyo i år. For noen var det «håpet som brast», for andre var det mer tid til å forberede seg som ble fokus. Flere utøvere har vært, og er, i tenkeboksen på om de har mulighet og motivasjon til å satse videre. For noen utøvere ble epidemisituasjonen også et rom for eksistensielle spørsmål av typen: Er det viktig det jeg driver med? Skal jeg fortsette som toppidrettsutøver?

Det fins ingen kvikk-fix-samtaler knyttet til denne type dialoger. Det krever tid og menneskekunnskap. Vi opplever at mange av trenerne Olympiatoppen jobber med, er tett på utøverne i det daglige treningsarbeidet, og de jobber helhetlig. Samtaler om andre ting enn det som har med ferdighetsutvikling å gjøre, er en naturlig del av jobben. De som er gode på denne helheten, er gode å ha, spesielt i disse tider.

Å være fullt og helt til stede for andre krever at man setter egne behov på vent. For mange av trenerne har det innebåret å sette til side egne utfordringer, som for eksempel stor usikkerhet med tanke på uavklarte jobbforhold og egen økonomi.

Vårt inntrykk er at mange utøvere har håndtert epidemisituasjonen godt. Flere peker på dialogen med treneren som en vesentlig faktor. Selvstendigheten mange utøvere har vist i det daglige treningsarbeidet i denne perioden, er et resultat av hvordan det har vært jobbet over tid, før epidemisituasjonen. Å utvikle utøverne til å lede seg selv, er en del av trenerfilosofien i Olympiatoppen. På samme måte som konkurransesituasjoner er en nyttig læringssituasjon for å vurdere egen utvikling i konkurranse med andre, gir denne situasjonen en indikasjon på hvor godt trenere har jobbet med å utvikle selvstendighet hos utøverne. Mange har jobbet veldig godt med dette i forkant.

En annen sentral verdi i norsk toppidrett er helhetlig utvikling. Dette legger føringer for lederskapet. Det vil si at trenere og ledere ikke kun er opptatt av fysisk, teknisk, taktisk og mental ferdighetsutvikling, men personlig utvikling er også et mål, i seg selv. Når trenerne skal lede i spesielle tider, leder de enda mer på denne helheten. Derfor har de individuelt tilpassede oppleggene ikke bare handlet om det treningsmessige, men også om hva som er viktig for den enkelte, med tanke på å ha en god kvalitet i hverdagen og livet utenom idretten. Mange utøvere er blitt oppfordret av sine trenere til å bruke tid på ting de ellers ville hatt liten tid til, som å ha mer tid med venner, jobbe, benytte tid til studier, flere turer i skog og mark, eller rett og slett slappe mer av hjemme.

Sammen om de store prestasjonene

Å lede slik at andre blir gode til å lede seg selv, betyr imidlertid ikke at treneren, eller de andre på laget, er overflødige. Tvert imot. Selvstendighet i arbeidet er viktig, men det viktigste er det som skapes og utvikles sammen. Å dele og utvikle kunnskap er Olympiatoppens kjernevirksomhet, det være seg innad i laget/teamet eller mellom lag/team.

Dialoger og kunnskapsutveksling mellom utøvere, utøver og trenere, og med andre ressurspersoner i laget/teamet, er den viktigste arbeidsformen, også i disse tider. Samtidig som det jobbes godt individuelt, har det vært i et fint samspill med treneren og de andre på laget, og det har vært mange gode og kreative løsninger via skjerm for å få til dette. Vi har sett gleden og entusiasmen i nettmøtene, og vi har sett viktigheten av å drive med noe meningsfullt, sammen med andre.

Gleden var enda større da utøvere og trenere endelig kunne møtes igjen fysisk, selv om det er et begrenset antall og med én meters avstand. Idrettsglede, fellesskap, ærlighet og helse er aktivitetsverdiene i norsk idrett. Det er en balansekunst å få til dette samspillet, ikke minst i disse uvanlige tidene. De beste trenerne er derfor også de beste balansekunstnerne.

 

Liv Hemmestad – fagansvarlig idrettscoaching ved Olympiatoppen

På vegne av oss i fagavdelingen idrettscoaching sentralt og regionalt

    Filer

    Ingen relaterte filer.

    • Liv Hemmestad, fagansvarlig idrettscoaching ved Olympiatoppen