Olympiatoppen -- Sammen om de store prestasjonene

Tidenes norske vinter-OL. Hva nå?

Norge vant 39 medaljer i OL og 8 i Paralympics. 39 medaljer i vinter-OL er tidenes rekord, men hva nå, spør toppidrettssjefen i en kronikk.

Av Tore Øvrebø, toppidrettssjef, Olympiatoppen

Et eventyrlig OL er over. Resultatene overgikk drømmene våre, rekorder ble slått, landslag, utøvere og Olympiatoppen nådde målene sammen, og vi opplevde en usedvanlig internasjonal oppmerksomhet om norsk toppidrett. Medier fra hele verden var nysgjerrige på hvordan det var mulig for lille Norge å oppnå slik olympisk suksess. 39 medaljer var olympisk rekord, men husk at selv om mengden medaljer er stor, så levde hver eneste medalje sitt eget liv, hadde sin egen spesielle historie, og satte helt spesielle følelser i sving. 39 herlige, uforglemmelige fortellinger med gåsehudvarsel. Og nå står Paralympics for døren.

Det skal sterk rygg til å bære gode OL-dager, og snart venter en hverdag hvor fremtidens strategier skal meisles ut, og ikke minst skal fokuset over på sommeridrettene og OL og Paralympics i Tokyo om to og et halvt år. Det siste blir en krevende øvelse. Det er altså kun halvannet år siden vi hadde det svakeste sommer-OL siden 1964, med fire bronsemedaljer. Da var det ikke så mange som skrev «look to Norway». Selv vil vi hevde at vi ikke var idioter i Rio, og langt fra genier i PyeongChang, men vi tror på måten vi jobber sammen med landslagene på for å utvikle norsk toppidrett. Norsk toppidrett anno 2018 er ikke betydelig annerledes enn i 2016. Vi jobber etter de samme modellene, og har fokus på daglig treningskvalitet, relasjoner i landslagene og konkurransegjennomføring,

At det blir andre boller i Tokyo, vet også de mange internasjonale journalistene vi var i kontakt med under OL, det være seg Wall Street Journal, New York Post, CNN, NBC, CCTV, Reuters, AFP, USA Today, Blick eller Bild. Til tross for at de vet at Norge ikke kommer til å gjøre seg bemerket på medaljestatistikkene i Tokyo, lot de seg fengsle i PyeongChang av fortellingene om «The Nor Way», med utgangspunkt i lokalmiljøene og idrettslagene, samspillet mellom bredde og topp, og trening og læring på tvers av toppidrettsmiljøene.

Etter kontakt med norske OL-mestere, trenere og ledere, tegner internasjonale medier bilder av den norske idrettsmodellen og verdiene vi vektlegger i toppidretten. Plutselig ble de norske barneidrettsbestemmelsene, frivilligheten, allsidigheten og leken i barns oppvekst førstesidestoff i USA. Idet verden tilsynelatende var mest opptatt av individets behov og egodyrkingen i sosiale medier, så snakker norske olympiske mestere om fellesskap, tilhørighet, lagånd, samt inspirasjon og læring på tvers av idrettsgrenene. Vi mener det har en prestasjonsverdi at 88% av utøverne i skrivende stund har svart på OL-evalueringen at de er «Helt enig» i at det var godt samhold i den norske OL-troppen.

Fra lek, via utviklingsfokusert trening, til profesjonalitet. Slik kan de ulike trinnene i en idrettsutøvers utviklingstrapp forenklet beskrives. For selv om utenlandske medier under OL fokuserte på moro og allsidighet, fravær av resultatlister og foreldredrevet aktivitet i barneidretten, så er det nødvendig med utviklingstrinn med mer målrettet trening i de sene tenårene, og naturligvis en spisset og krevende toppidrettssatsing når et internasjonalt gjennombrudd nærmer seg. Men med leken og en allsidig barneidrett som basis, tror vi på at utøverne holder på lengre, og er mer motiverte over tid enn dem som spesialiserer seg tidlig.

Vi kan ikke kun leke oss til flere olympiske medaljer. Det er her profesjonaliteten slår inn. Dette gjelder både olympiske og paralympiske idretter. En ting er utøvernes egen treningsinnsats gjennom mange år, noe annet er kravene til kompetente trenere og svært dyktige fagfolk innenfor alle relevante fagdisipliner, ja alle som kan bidra til å skape utvikling i laget, heve daglig treningskvalitet og styrke evnen til konkurransegjennomføring. Her kommer landslagenes egne team inn, her spiller Olympiatoppen en rolle, og her bidrar forskere og andre utviklingsmiljøer. Dette samspillet er helt avgjørende for å kunne lykkes i internasjonal toppidrett.

I PyeongChang har vi sett at profesjonaliteten rundt landslagsmiljøene har bidratt til fremragende resultater. Mye av forklaringen ligger i at norsk vintersport, med noen unntak, har en god ressurstilgang. Mange av idrettene har sterke sponsorer i ryggen, som gjør at det er mulig å opprettholde et høyt nivå på satsingen og utviklingsprosessene. Den ypperste toppidretten i Norge er overveiende kommersielt finansiert. Utøverne har levelige kår med kontrakter, sponsorer og stipender. De har tid til å trene og hvile, samtidig som andre tar seg av forskning, testing og faglig utvikling.

Det er mulig vi viste verden vinterveien i PyeongChang, men vi kommer ikke til å gjøre noe lignende sommeren 2020 i Tokyo, selv om vi allerede har definert et hårete mål om å doble medaljefangsten fra Rio. Det er bare å innse at det er sommeridrettene som er akilleshælen for norsk toppidrett. Det er flere grunner til det, i tillegg til at vi er en vinternasjon her vi ligger langt mot nord.

Norske sommeridretter har trange kår. Vi pleier å si at det fattigste vinteridrettsforbundet er rikere enn det rikeste sommeridrettsforbundet. Det er langt mellom de solide sponsoravtalene for de fleste sommerforbundene, en OL-medaljør må jobbe som snekker for å få hjulene til å gå rundt, en OL-utøver må bo hjemme hos mor og far fordi det ikke er penger til leilighet, og mange må betale egenandeler til landslagene sine for å kunne være med på samlinger og internasjonale konkurranser.

Norge må stå samlet for å gi sommeridrettene et løft. Vi må få til sponsorløsninger på tvers av idrettene, finansieringsordninger og stipendopplegg som gjør at sommerutøverne kan nærme seg vinterutøverne i profesjonalitet og muligheter. Prestasjonskulturen står det ikke på, men i dag har en sommerutøver dårligere muligheter for å lykkes, fordi ressursene er for knappe. Klarere vi å få mange nok til å se verdien av å få flere topputøvere i sommeridrettene?

Første steg på veien for Olympiatoppen er å se på en beskjeden finansiering av fattige utøveres livsopphold, en forbedret utgave av Olympiatoppens stipendordning. Vi har allerede hatt god dialog med Kulturdepartementet for å diskutere muligheten for å forsterke stipendordningen, eller finne alternative støtteordninger som sikrer at topputøvere kan ha råd til å være topputøvere.

Både sommer- og vinterutøverne trenger en styrket møteplass på Sognsvann. I intervjuer med internasjonale medier fremhever stadig norske utøvere betydningen av Olympiatoppen som møteplass for trening og utvikling. Senest denne uken har vi hatt internasjonale mediegjester i Olympiatoppens lokaler, som har undret: «Is this everything? »Svaret på spørsmålet er at vi drømmer om et Campus Sognsvann. Et unikt anlegg for toppidrett, forskning/indervisning og lokal breddeidrett.

Et nytt treningsanlegg på Sognsvann og en betydelig styrking av finansieringen av sommeridrettene vil være konkrete uttrykk for at Norge vil toppidrett både vinter og sommer.

 

    Filer

    Ingen relaterte filer.