En praktisk veiviser for trenere og utøvere, rettet mot trenere på et høyt nivå. Høydetrening i eliteidrett ble aktuelt i forbindelse med OL i Mexico City i 1968.

Forholdene i 2200 meters høyde gjorde at forskere, trenere og utøvere forsøkte å finne ut hvordan mennesket reagerer når det skal konkurrere i en slik høyde og hva man kan gjøre i treningsprosessen for å oppnå best mulige resultater under slike forhold.

Det var i første rekke de tidligere Østblokkstatene som i etterkant av OL i Mexico, fortsatte å forske på virkningen av høyde i forbindelse med eliteidrett. Etter hvert ble det også utført forsøk i kunstig høyde (høydekamre, høydehus) der man etterlignet det essensielle ved høyden, nemlig det at det er lavere oksygeninnhold i den luften vi puster inn (hypoksi).
Målsettingen ble utvidet til å finne frem til om, og i så fall hvordan, høydetrening kunne brukes til å oppnå bedre konkurranseresultater i lavlandet.

I de siste 15 årene har også vestlige forskere rettet oppmerksomheten mot følgende problemstillinger:

• Hvordan virker akutt og langsiktig hypoksi på den menneskelige yteevne i eliteidrett?
• Hvordan kan man akklimatisere seg best mulig til hypoksi?
• Hva kan man gjøre i treningsprosessen for å oppnå en ”høydeeffekt” som kan nyttes for å oppnå bedre resultater i konkurranser i lavlandet?

I de senere årene har vestlige forskere også kunnet påvise en høydeeffekt (bla Stray-Gundersen et. al, 1990, 1993, 1997, 1999). Samtidig er det blitt mer og mer tydelig at reaksjonsmønsteret under opphold og trening i høyden er ytterst individuelt. Skal høydetrening ha en positiv effekt, kreves det en nøyaktig kartlegging av utøverens reaksjonsmåte i høyden for å finne frem til hvem som reagerer sterkt positivt (respondere), hvem som reagerer lite og hvem som knapt nok reagerer i det hele tatt (non- respondere). I tillegg må selvsagt treningsprosessen overvåkes nøye og styres individuelt, både før, under og i etterkant av høydetreningen.

Det er svært viktig å ha klart for seg at det er innholdet og styringen av selve treningsprosessen som er det avgjørende for formutviklingen. Dersom en ikke klarer å styre treningen individuelt riktig i lavlandet vil en heller ikke klare det i høyden.

I høyden reagerer kroppen, og tilpasser seg til forholdene der. Noen tilpasninger tar minutter og timer, andre tar dager og uker. Noen tilpasningsmekanismer fører til en økt yteevne når utøveren kommer tilbake til lavlandet. Denne såkalte ”høydeeffekten” består hovedsakelig av en økning i produksjonen av røde blodceller, og det er den reaksjonen som er klarest dokumentert i forskningen. En slik økning vil over tid føre til en større total mengde av rød cellemasse, som igjen bidrar til å øke det maksimale oksygenopptaket. Økt produksjon av røde blodceller krever at oppholdet i høyden varer lenge nok og finner sted i stor nok høyde.
Andre tilpasningsmekanismer, som for eksempel lokalt på muskelcellenivå er forholdsvis omstridt, og dårlig dokumentert i internasjonal forskning.

I de siste årene er kunstig høydetrening ved hjelp av såkalte høyderom blitt mer og mer vanlig. Et slikt virkemiddel gjør det mulig å simulere hypoksi i lavlandet. Høyderom benyttes både passivt, ved at en sover der, og/eller aktivt, ved at en trener der. Bruk av enhver form for kunstig høyde er forbudt i norsk toppidrett.

Det foreliggende heftet gir en oversikt over:

1. De underliggende fysiologiske mekanismene som kan forklare hvorfor og hvordan høydetrening virker
2. Hvordan naturlig hypoksi kan brukes i treningsprosessen for å
   
   1. Akklimatisere seg til konkurranser i høyden, og
   2. Oppnå bedre resultater under konkurranser i lavlandet
3. Planlegging av høydetrening i løpet av et treningsår og over flere treningsår
4. Innhold og struktur i treningssamlinger i høyden

Rådene som gis når det gjelder den praktiske gjennomføringen av trening i høyden bygger både på forskningsresultater og praktisk erfaring fra mange idretter. Det er en del forhold og faktorer som er lik for de fleste idretter og for individuelle utøvere, såkalte ”tommelfingerregler”. Disse er det selvsagt viktig å kjenne til og ta hensyn til, enten det gjelder ernæring, drikke, styring av treningsintensitet osv.

Med basis i disse grunnleggende reglene er det viktig å finne frem til de særegenhetene som kjennetegner de forskjellige idrettene, og ikke minst de individuelle forskjellene innenfor hver idrett. Det er først når en utnytter denne kunnskapen, og er villig til å eksperimentere med nye belastningsmodeller at høydetreningen kan utnyttes 100 %.

Forfatterne tar gjerne imot innspill som viser hva som ”virker” og ikke ”virker” av trening i høyden i de forskjellige idretter, slik at vi kan oppdatere den praktiske gjennomføringen av trening i høyden med jevne mellomrom.

Vi ønsker brukerne av høydetrening lykke til!