Vann utgjør ca. 50-60% av kroppsmassen, tilsvarende 38-44 liter hos en voksen person på 75 kg. I hvile påvirkes kroppens væskebalanse av endringer i saltkonsentrasjonen i blodet. Nyrene regulerer utskillelsen av vann og salter slik at saltkonsentrasjonen i blodet holdes noenlunde konstant.

1.1 Væskebalanse

En voksen normalt aktiv person vil ha en væskeomsetning på ca 3 liter per dag i temperert klima. Anslagsvis vil væskeinntaket være ca 1 liter fra mat, 1,6 liter fra drikke og 0,4 liter fra frigjøring av vann i forbindelse med forbrenningsprosessene i kroppen. Væsketap fordeler seg med ca 1,4 liter i urin, 0,7 liter i svette, 0,6 liter i avføring og 0,3 liter fra utåndingsluft (Maughan and Burke, 2002). Disse mengdene vil endre seg betydelig ved opphold i varmt og fuktig klima og ved økende grad av fysisk aktivitet.

Væskebalansen er nært knyttet til kroppens elektrolyttbalanse. Ved trening vil økt svette føre til tap av flere mineralstoffer (elektrolytter), bl.a. natrium, kalium, klor og magnesium. Men det er bare natrium som tapes i så store mengder at det kan føre til helsemessige problemer og påvirke prestasjonsevnen i vesentlig grad (Shirreffs and Maughan, 2000). Saltkonsentrasjonen i svette er normalt 0,2-0,3 %, mens kroppsvæske har en saltkonsentrasjon på 0,9 %. Sammenlignet med kroppsvæsken taper man altså mer vann enn salt i svetten og dette har konsekvenser for hvordan man skal erstatte væske- og salttapet i forbindelse med trening og konkurranser.

Utnyttelsesgraden av kroppens energi er relativt dårlig. Fordi bare 25% brukes til å skape fysisk bevegelse, mens 75% av energien blir til varme, vil muskelarbeid gi en betydelig varmeproduksjon. Kroppen kan kvitte seg med denne overskuddsvarmen på flere måter, men under fysiske anstrengelser skjer varmetapet mest i form av økt svetteproduksjon og økt lungeventilasjon. Varmen vil i stor grad forlate kroppen via svette og vann i utåndingsluft. Varmetapet medfører dermed væsketap. Her ligger forklaringen til at væsketapet blir så mye større når man trener i et varmt, fuktig klima hvor behovet for varmeavgivelse blir ekstra stort. Det at kroppen tillater et betydelig væsketap gjennom svetting til fordel for å kvitte seg med overskuddsvarme viser at kroppen har mindre tolleranse for temperaturstigning enn væsketap (Burke, 2001).

1.2 Virkningen av væsketap på prestasjonsevnen

• Tap av væske (dehydrering) under fysisk aktivitet er avhengig av flere forhold:
• Kroppsstørrelsen (overflate og vekt)
• Kroppssammensetning (andel muskel- og fettmasse)
• Kysisk form (kondisjon)
• Klimatiske forhold (lufttemperatur og fuktighet)
• Aktivitetens intensitet og varighet

Ved kontinuerlig trening på moderat til høy intensitet (50-80% av maksimalt oksygenopptak eller 70-90% av maksimal puls) vil væsketapet i temperert klima normalt ligge på 0,7-1,2 liter per time (Barr, 1999). Under ekstremt varme og fuktige forhold kan væsketapet under trening og konkurranser komme opp i ca 2 liter per time (Maughan og Burke 2002). Ved betydelig dehydrering (>3% av kroppsvekten) vil fordelingen av væsketapet være ulikt mellom de forskjellige organer og vev i kroppen. Ca 40 % av væsken tapes fra muskelmasse, ca 30% fra hud, ca 15% fra benmasse og ca 15% fra indre organer og blodårer. Hjernen og hjertet er i stor grad beskyttet mot svingninger i væskebalansen, men ved alvorlig dehydrering kan også disse organene påvirkes. Både varmeopphopning (hypertermi) og dehydrering vil hver for seg resultere i redusert prestasjonsevne, men når hypertermi og dehydrering oppstår samtidig under fysisk arbeid vil de det medføre rask svekkelse av prestasjonsevnen (Maughan, 2000).

Det er i vesentlig grad effekten av dehydrering i forhold til prestasjonsevnen ved langvarige (>1t) og utmattende anstrengelser som er vitenskapelig undersøkt. Dehydrering tilsvarende ca 2% reduksjon i kroppsvekt kan redusere tiden til utmattelse ved sykling (Walsh et al., 1994). Det er individuelle forskjeller i hvor godt man tolererer væsketap, men tap på mer enn 2% av kroppsvekten synes å resultere i redusert prestasjonsevne for de fleste (Barr, 1999;Maughan, 2000) Etter hvert som væsketapet øker fra 2% til 5% av kroppsvekten, vil prestasjonsevnen grovt sett bli redusert med ca 10 % for hver ekstra prosent man blir dehydrert (Montain and Coyle, 1992)

Det er flere mekanismer for hvordan dehydrering påvirker prestasjonsevnen. Redusert blodvolum reduserer hjertets slagvolum og dermed hjertets pumpekapasitet (Galloway, 1999;Manore et al., 2000). Dette skjer gradvis etter hvert som aktiviteten vedvarer utover 1 time. Blodsirkulasjonen i de arbeidende muskler blir redusert og dermed også forsyningen av oksygen og næringsstoffer (Coyle, 1999). Redusert blodtilførsel til muskulaturen vil også medføre økt opphopning av melkesyre og andre nedbrytningsstoffer fra kroppens energiomsetning. Dehydrering kan videre føre til endringer i blodets hormonbalanse (Brenner et al., 1998), elektrolyttforstyrrelser i muskulatur og temperaturøkning (Barr, 1999;Rehrer, 2001), noe som også virker negativt på prestasjonsevnen. Slike forandringer kan oppstå i forbindelse med relativt kortvarige fysiske anstrengelser (< 30 min) hvis utøveren på forhånd er noe dehydrert eller under opphold i ekstremt varmt og fuktig klima.

Selv om prestasjonsevnen reduseres allerede ved væsketap på 2% av kroppsvekten, tilsvarende 1,5 liter hos en person på 75kg, så kan moderat fysisk arbeid opprettholdes med væsketap helt opp mot 6 liter (Maughan and Burke, 2002). En slik grad av dehydrering kan likevel få alvorlige helsemessige konsekvenser både på grunn av væske- og elektrolyttforstyrrelser i indre organer og fordi svekket blodsirkulasjon reduserer kroppens evne til å kvitte seg med overskuddsvarme. Dermed øker risikoen for overoppheting og heteslag (Convertino et al., 1996). Det er derfor spesielt viktig å begrense væsketapet ved langvarig trening/konkurranser og snarest mulig erstatte tapet i restitusjonsperioden (rehydrering).

1.3 Måling av væsketap

Tørste er en dårlig indikator på væskebalansen. Tørsten kommer først etter at man har mistet ca 2% av kroppsvekten (1-2 liter væske) og etter at prestasjonsevnen har begynt å synke (Maughan and Burke, 2002). Videre forsvinner tørsten lenge før væskeinntaket har kompensert for væsketapet. Tørsten reduseres også noe under anstrengelser og man må derfor være ekstra bevisst på å drikke mer enn hva tørsten tilsier. Morgenurinens mengde og farge kan gi et tegn på om man har oppnådd væskebalanse etter hard trening eller konkurranser. Hvis morgenurinen er mørk og det er mindre mengde enn vanlig, bør utøveren innta rikelig med væske. Reduksjon i kroppsvekten målt om morgenen på mer enn 1 kg fra ett døgn til et annet kan også indikere vesentlig vasketap.

For en idrettsutøver er det kanskje mer viktig å anslå væsketapet for en enkelt treningsøkt eller konkurranse. Dette kan gjøres ved å måle kroppsvekt rett før og etter og dermed beregne netto tap av kroppsvekt. Om lag 90% av dette vekttapet vil være rent væsketap. Ved å trekke fra den mengden væske som utøveren har drukket, og legge til den mengden som evt er tap som urin, under treningen / konkurransen kan man komme til brutto væsketap (det totale væskeforbruket). Hvis man så vet hvor mange timer man har vært i aktivitet, kan man beregne væsketapet pr time for denne utøveren. Dette gir et sikkert grunnlag for individuelle anbefaling om hvor mye som må drikkes underveis og i restitusjonstiden etterpå.

En blodprøve hvor det måles hemoglobin eller hematokritt kan også gi en god indikasjon på væskebalansen, men dette forutsetter at utøverens normalverdier er kjent. Dessuten krever slike målinger både fagpersonell og utstyr. Imidlertid kan blodprøver også gi viktig tilleggsinformasjon om eletrolyttbalansen i kroppen (spesielt konsentrasjonene av natrium, kalium og klor) og være til hjelp ved behandling av en person som har tegn på alvorlig væsketap (tørre slimhinner, lite urin, vekttap, slapphet og svekket bevissthet, etc).

1.4 Væskebehov under spesielle forhold

Trening i høyden

I høyder over 1500 m.o.h er luftens oksygeninnhold vesentlig redusert. Det lave oksygeninnholdet kompenseres da med økt respirasjon både i hvile og under trening. Fordi kroppen taper væske gjennom pusten, vil dette føre til økt væsketap. Derfor anbefales inntak av 1 liter ekstra væske per døgn for hver 1000 meters høyde. Dette kommer altså i tillegg til det normale væskeinntaket, og gjelder først og fremst for normal aktivitet i høyden. Hvis man i tillegg trener mange timer per dag i høyden og på den måten taper mye væske gjennom økt respirasjon, må man sørge for ytterligere væskeerstatning sammenlignet med tilsvarende trening i lavlandet (Febbraio, 2000). Det er ikke uvanlig at det totale væskebehovet kommer opp i 7-8 liter per døgn ved 4-5 timers trening per dag på 2000-3000 m.o.h. Noe av dette dekkes gjennom matinntaket, men væskeinntaket bør ligge på 4-6 liter pr døgn under treningsopphold i høyden.

For å kunne innta så store væskemengder er det særdeles viktig å drikke ofte og dessuten sørge for et tilstrekkelig saltinntak. Saltinntaket er viktig fordi væskeomsetningen i høyden er stor og erstatning med store mengder vann vil medføre saltmangel (hyponatremi). Kroppen vil da reagere med å øke væskeutskillelsen (gjennom urin) for å gjenopprette balansen mellom vann og salt, men resultatet kan da bli en vedvarende væskemangel. Hvis man derimot salter maten litt ekstra, vil man kunne unngå en slik væske- og elektrolyttforstyrrelse og dessuten skape en ekstra tørstefølelse som igjen fører til økt væskeinntak. I høyden vil treningens relative intensitet ofte være høyere enn i lavlandet selv om utøveren prøver å justere ned den absolutte arbeidsbelastningen (tempoet) under treningen. Dette gir en økt karbohydratomsetning og dermed økt forbruk av glykogenreservene i muskulatur og lever. Når nytt glykogen skal lagres i restitusjonsfasen etter trening bindes det opp mye vann, hvilket bidrar til økt væskebehov i høyden. Økt glykogenomsetning i høyden vil altså medføre økt væskebehov. Derfor er det viktig å være ekstra påpasselig med inntak av både karbohydratrik mat og drikke (Brouns, 1992).

Trening i varmt klima

Ved trening i varmt klima er kroppen avhengig av en betydelig blodgjennomstrømning til huden for å avgi overskuddsvarme fra arbeidende muskler. Siden musklene krever stor blodtilførsel ved fysisk aktivitet, vil det kunne oppstå et konkurranseforhold mellom muskulaturen og huden om fordelingen av blodet. Så lenge den fysiske aktiviteten opprettholdes på en relativ høy intensitet, vil huden ikke får tilstrekkelig blodgjennomstrømning til å avgi overskuddsvarmen og dermed vil kroppstemperaturen stige. Ved harde fysiske anstrengelser i sterk varme (35-40 oC) og høy luftfuktighet (> 80%) kan kroppstemperaturen stige så raskt som med 1 oC for hvert 12-15 min, og en kritisk kroppstemperatur kan inntre etter bare 45-50 min anstrengelse (Aoyagi et al., 1997;Coyle, 1999) Fordi kroppens proteinmolekyler ikke tåler temperaturer på over 42-43 oC, vil en konkurranse som varer i 1 time eller mer under slike forhold føre til livstruende kroppstemperatur. I de fleste tilfellene vil dog prestasjonsevnen falle betydelig før kroppen når en slik kritisk temperaturer og den varmeproduserende treningen vil dermed avta eller opphøre.


Fordampningen av 1 liter svette fjerner en varmemengde på 2, 4 MJ, men fordi varmeproduksjonen ved kontinuerlige fysiske belastninger på 70-80% av maksimalt oksygenopptak (som ved maratonløping) er på nesten det dobbelte (ca 4 MJ/t), må kroppen produsere 1,5-2 liter svette per time for å avgi en tilsvarende varmemengde (Maughan and Burke, 2002). Dette behovet for varmetap kan overgå kroppens evne til svetteproduksjon i varmt og fuktig klima, og vil kunne medføre betydelig overopphetning (hypertermi) og dehydrering i løpet av mindre enn 1 time (Galloway, 1999). Som følge av de store svettemengdene kan salttapet også bli vesentlig under slike forhold. Det er først og fremst natrium og klorid (NaCl) som forsvinner med svetten, og natriumtapet anslås til ca 3 g pr liter svette (Galloway, 1999). Det er viktig å huske at under opphold i varmt klima vil det økte væske- og salttapet ikke bare gjelde for tiden man trener og konkurrerer, men også under hvile og andre daglige aktiviteter. Derfor må man ta utgangspunkt i det samlede væske- og salttapet gjennom hele døgnet når man skal beregne hvor mye væske som må kompenseres gjennom mat- og drikke fra dag til dag.

Det er ikke uvanlig med væsketap på 1½ - 2 liter i timen ved trening på varme, vindstille sommerdager med temperaturer mellom 25 og 30 oC (Sawka and Montain, 2000). Hvor mye væske man taper under fysisk aktivitet i sterk varme kommer først og fremst an på intensiteten i og varigheten av aktiviteten, men selvsagt også på lufttemperatur og fuktighet, vindforhold, klær og til dels hvor godt man er akklimatisert til slike forhold. (Barr, 1999;Latzka and Montain, 1999). I en studie der man sammenlignet prestasjonsevnen (tid til utmattelse på en gitt belastning) ved tre ulike temperaturer, holdt personene ut i 93 min ved 11 oC, 81 min ved 21 oC og bare 55 min ved 31oC; med andre ord et betydelig fall i ytelse ved stigende temperaturer (Galloway and Maughan, 1997). Akklimatisering til varmt klima vil ta 1-2 uker avhengig av hvor stor endringen i temperatur og luftfuktighet er. Ved varmeakklimatisering bedres kroppens evne til å kvitte seg med overskuddsvarme, spesielt gjennom raskere oppstart av svetting og økt svetteproduksjon. Ved trening på samme absolutte belastning vil varmetilpasning derfor medfører redusert oksygenforbruk, hjertefrekvens og kroppstemperatur sammenlignet med før varmeakklimatiseringen (Aoyagi et al., 1997).

1.5 Væske- og saltinntak før og under trening og konkurranse

For å begrense dehydrering (og overoppheting) under trening og konkurranser er det særdeles viktig å drikke godt på forhånd. God væskebalanse før en utholdenhetskonkurranse vil kunne forhindre tidlig fall i prestasjonsevnen. Hva man drikker før trening er ikke spesielt avgjørende, men man bør unngå vanndrivende drikker som kaffe, te, cola og andre koffeinholdige drikker, og selvsagt alkohol. Det er også viktig å ikke innta drikker med for høyt sukkerinnhold (mer enn 8-10% karbohydrat) fordi dette kan gi ugunstig høyt insulinnivå og resultere i lavt blodsukker (hypoglykemi) rett før start. Imidlertid er det ikke ugunstig for blodsukkeret å drikke svake blandinger med sportsdrikke (3-4%) i forbindelse med oppvarming den siste timen før start.
Et annet viktig poeng for en optimal væskebalanse før trening og kunkurranse er at kroppens karbohydratlagre (glykogen) er fulle. Kroppens vannreserver øker med økende glykogenlagre siden 1 gram glykogen binder 2,7 ml vann. 200 gram ekstra glykogen vil dermed kunne frigjøre 0,5 l ekstra vann når glykogenet brytes ned. Det er derfor viktig for væskebalansen og ikke bare energibalansen, at glykogenlagrene er fulle før trening og konkurranser (Ivy, 1999)

Det overordnede målet med væsketilførsel under fysiske anstrengelser er å unngå dehydrering som resulterer i prestasjonsfall, det vil si å hindre væsketap på mer enn 1,5-2% av kroppsvekten (tilsvarende 1 liter for en person på 75 kg). Ved harde anstrengelser av lengre varighet (mer enn 1 time) er det også avgjørende for prestasjonsevnen at væsken inneholder karbohydrat og elektrolytter (Coyle and Montain, 1992). Hvis man erstatter 50-75% av væsketapet underveis kan prestasjonsevnen som regel opprettholdes i 1,5-2 timer. Deretter vil både lave glykogenlagre og væsketap etter hvert redusere prestasjonsevnen betydelig (Shi and Gisolfi, 1998). Selv om man bare driver lett eller moderat fysisk aktivitet over flere timer, er væskeerstatning viktig både for konsentrasjonsevne, tekniske ferdigheter og utholdenhet.

Væskeinntak under fysiske anstrengelser kan for en idrettsutøver begrenses av lav toleranse for væske i magesekken. Imidlertid ligger det også en begrensning i hvor mye væske som kan tas opp fra mage-tarmsystemet til blodet (Maughan and Leiper, 1999). I hvile vil maksimalt væskeopptak normalt ligge på 1-1,5 liter per time, men ved harde anstrengelser vil dette kunne redusere dette til under 1 liter per time. Sammensetningen av væsken (karbohydrat / elektrolyttinnhold) vil også ha betydning for hvor effektivt væskeopptaket blir.

Ved forventet væsketap på over 1 liter bør man innta drikke under trening/konkurranse (Convertino et al., 1996). Dette innebærer at ved moderat trening i mer enn 60 min eller hard trening i mer enn 50 min, bør man ha med seg drikke. Man bør ikke vente med å drikke til tørsten melder seg, men helst drikke hvert 10.-15. minutt. Det er individuelle forskjeller i hvor mye man greier å drikke når man trener, men denne evnen kan i betydelig grad trenes opp hos de fleste. Drikkens temperatur bør i stor grad bestemmes ut ifra hva som tolereres best av den enkelte, men kjølig drikke vil kunne dempe en stigning i kroppstemperaturen ved trening i varmt klima. For lav temperatur (iskald drikke) bør imidlertid unngås fordi dette kan forstyrre tømningen i magesekken.

1.6 Vann eller sportsdrikk

Effekten av væskeerstatning i form av sportsdrikk eller vann er ikke vesentlig forskjellig ved fysisk aktivitet inntil 1 time, men ved aktivitet utover 1 time vil vann gi forholdsmessig større reduksjon i prestasjonsevnen sammenlignet med sportsdrikk (Shi and Gisolfi, 1998). Dette er fordi sportsdrikk også gir tilførsel av karbohydrater og elektrolytter som er viktige nærings- komponenter for langvarig muskelarbeid (Nieman, 1999). Når væsketapet under trening eller konkurranse har vært på mer enn 2% av kroppsvekten, vil man ved fritt valg innta mer væske i form av sportsdrikke med søt smak sammenlignet med bare vann (Carter & Gisolfi 1989). Sammenlignet med vann vil sportsdrikke også gi en raskere restitusjon fordi hastigheten på væskeopptaket fra tarmen går raskere og fordi de tilfører tapte karbohydrater (Coombes and Hamilton, 2000).

Ulike typer sportsdrikker er blandinger av enkle karbohydrater (glukose, sukrose, fruktose) og mer komplekse karbohydrater (maltodekstriner) samt elektrolytter (natrium, kalium, klor, kalsium, magnesium). De fleste har et totalt sukkerinnhold på 5-6% når man blander pulver etter bruksanvisning. Dette gir en nær isoton løsning og dermed hurtig opptak fra tarmen (Coombes and Hamilton, 2000). Man kan selv lage enkle karbohydratholdige drikker basert på saft/fruktjuice og vann, men fordi sukkerartene i saft og juice ofte er svært søte (til forskjell fra f.eks. maltodekstriner) vil en 5-6% løsning ofte smake uforholdsmessig søtt. Det kan også være vanskelig å tilsette riktig mengde elektrolytter i egne blandinger.

Hvis man inntar sportsdrikk med for høyt karbohydratinnhold (mer enn 8%), vil det forsinke opptaket av vann og sukker fra tarmen. Det er heller ingen grunn til å innta store mengder karbohydrat under trening fordi det er begrenset hvor mye karbohydrat kroppen kan omsette per minutt. Ved inntak på 40-60 g karbohydrat per time, dvs. 1 liter normalblandet sportsdrikk, vil kroppen få tilført tilstrekkelig med karbohydrat til å opprettholde denne oksidasjonshastigheten, selv når glykogenlagrene er nesten tomme (Maughan, 2000).

1.7 Anbefalt inntak av væske og elektrolytter

I den følgende teksten gis en oppsummering av rutiner som anbefales i forbindelse med væsketilførsel før og under trening samt væskeerstatning i restitusjonsfasen etter trening. Videre gis det også forslag til tiltak for å optimalisere varmetilpasning der idrettsutøvere skal konkurrere i varmt (>ca 25oC) og fuktig (> 75% luftfuktighet) klima. Dette er generelle anbefalinger som enhver utøver må individualisere etter egne behov.

Effekten av væskeerstatning i form av sportsdrikk eller vann er ikke vesentlig forskjellig ved fysisk aktivitet inntil 1 time, men ved aktivitet utover 1 time vil sportsdrikke gi en mindre reduksjon i prestasjonsevnen sammenlignet med kun vann.
Nyere anbefalinger angående forberedelser til utholdenhetskonkurranser er å innta en jevn mengde med lett hypoton og fortynnet sportsdrikk (3-4% karbohydrat) de siste 2-3 timene før start, for så å drikke 0,3-0,4 liter med noe høyere karbohydratinnhold 10-15 min før start. Det er viktig å understreke at det er til dels store individuelle forskjeller i toleranse både for vann og sportsdrikk, spesielt i forbindelse med konkurranser. Dette gjelder også temperaturen på det man skal drikke. Derfor må utøvere prøve seg frem under trening og individualisere disse generelle anbefalingene.

Drikkerutiner før og under trening / konkurranser

• Sørg for å være i væskebalanse før trening og konkurranser
• Tren på å tåle hyppige inntak av væske under harde fysiske anstrengelser
• Drikk minimum 5-7 dl pr time under hard trening og konkurranser på > 1 time
• Bruk det blandingsforholdet og den temperaturen på drikken som smaker best
• Drikk før tørsten melder seg
• Drikk ofte (hvert 10-15 min), men gjerne i små porsjoner (100-150 ml)
• Bruk sportsdrikke med både karbohydrat (4-7%) og salt ved aktiviteter på > 1time
• Øk væske og saltinntaket i forbindelse med trening/konkurranser > 1000 m.o.h
• Øk sukkerandelen i drikke under lange treningsøkter/konkurranser i kalt klima
• Øk vann- og saltandelen i drikke under trening og konkurranser i varmt klima

For å laste ned hele dokumentet klikker du på linken under "Relatert" til høyre.

Referanser

Aoyagi,Y, T M McLellan, R J Shephard, 1997, Interactions of physical training and heat acclimation. The thermophysiology of exercising in a hot climate: Sports Med., v. 23, p. 173-210.

Barr,SI, 1999, Effects of dehydration on exercise performance: Can.J.Appl.Physiol, v. 24, p. 164-172.

Brenner,I, P N Shek, J Zamecnik, R J Shephard, 1998, Stress hormones and the immunological responses to heat and exercise.: Int.J.Sports Med., v. 19, p. 130-143.

Brouns,F, 1992, Nutritional aspects of health and performance at lowland and altitude: Int.J.Sports Med., v. 13 Suppl 1, p. S100-S106.

Burke,LM, 2001, Nutritional needs for exercise in the heat: Comp Biochem.Physiol A Mol.Integr.Physiol, v. 128, p. 735-748.

Convertino,VA, L E Armstrong, E F Coyle, G W Mack, M N Sawka, L C Senay, Jr., W M Sherman, 1996, American College of Sports Medicine position stand. Exercise and fluid replacement: Med.Sci.Sports Exerc., v. 28, p. i-vii.

Coombes,JS, K L Hamilton, 2000, The effectiveness of commercially available sports drinks: Sports Med., v. 29, p. 181-209.

Coyle,EF, 1999, Physiological determinants of endurance exercise performance: J.Sci.Med.Sport, v. 2, p. 181-189.
Coyle,EF, S J Montain, 1992, Benefits of fluid replacement with carbohydrate during exercise: Med.Sci.Sports Exerc., v. 24, p. S324-S330.

Febbraio,M, 2000, Nutritional issues for special environments: training and competing at altitude and in hot climates, in LM Burke and V Deakin (eds), Clinical Sports Nutrition: Roseville, NSW Australia, McGraw-Hill Book Company, p. 710-726.

Galloway,SD, 1999, Dehydration, rehydration, and exercise in the heat: rehydration strategies for athletic competition: Can.J.Appl.Physiol, v. 24, p. 188-200.

Galloway,SD, R J Maughan, 1997, Effects of ambient temperature on the capacity to perform prolonged cycle exercise in man: Med.Sci.Sports Exerc., v. 29, p. 1240-1249.

Ivy,JL, 1999, Role of carbohydrate in physical activity: Clin.Sports Med., v. 18, p. 469-84, v.

Latzka,WA, S J Montain, 1999, Water and electrolyte requirements for exercise: Clin.Sports Med., v. 18, p. 513-524.

Manore,MM, S I Barr, G E Butterfield, 2000, Joint Position Statement: nutrition and athletic performance. American College of Sports Medicine, American Dietetic Association and Dietitians of Canada.[In Process Citation]: Med.Sci.Sports Exerc., v. 32, p. 2130-2145.

Maughan,R, 2000, Fluid and carbohydrate intake during exercise, in LM Burke and V Deakin (eds), Clinical Sports Nutrition: Roseville, NSW Australia, McGraw-Hill Book Company, p. 369-395.

Maughan,R, L M Burke. Sports Nutrition. Maughan, R. and Burke, L. M. 1, 1-180. 2002. MA. USA, Blackwell Science. Handbook of Sports Medicine and Science.
Ref Type: Serial (Book,Monograph)
Maughan,RJ, J B Leiper, 1999, Limitations to fluid replacement during exercise: Can.J.Appl.Physiol, v. 24, p. 173-187.

Montain,SJ, E F Coyle, 1992, Influence of graded dehydration on hyperthermia and cardiovascular drift during exercise: J.Appl.Physiol, v. 73, p. 1340-1350.

Nieman,DC, 1999, Nutrition, exercise, and immune system function: Clin.Sports Med., v. 18, p. 537-548.

Rehrer,NJ, 2001, Fluid and electrolyte balance in ultra-endurance sport: Sports Med., v. 31, p. 701-715.

Sawka,MN, S J Montain, 2000, Fluid and electrolyte supplementation for exercise heat stress: Am.J.Clin.Nutr., v. 72, p. 564S-572S.

Shi,X, C V Gisolfi, 1998, Fluid and carbohydrate replacement during intermittent exercise:
Sports Med., v. 25, p. 157-172.

Shirreffs,SM, R J Maughan, 2000, Rehydration and recovery of fluid balance after exercise: Exerc.Sport Sci.Rev., v. 28, p. 27-32.

Walsh,RM, T D Noakes, J A Hawley, S C Dennis, 1994, Impaired high-intensity cycling performance time at low levels of dehydration: Int.J.Sports Med., v. 15, p. 392-398.